Herold

DET ER EN ubehagelig sannhet som rister i understellet på hver eneste bilist som ferdes på fylkesveiene i grenselandet mellom Agder og Rogaland: Veiene våre smuldrer opp. Mens festtalene i Oslo handler om beredskap og samfunnssikkerhet, vitner hullene i asfalten og de rasfarlige skråningene her lengst vest i Agder og lengst øst i Rogaland om en helt annen virkelighet.

EN FERSK ANALYSE fra NAF viser at det nasjonale vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene nå har passert astronomiske 111 milliarder kroner. Legger man til behovet for skredsikring, snakker vi om ytterligere 64 milliarder. Dette er ikke bare tall i fylkekommunale budsjett; det er et spørsmål om liv, helse og nasjonal evne til å håndtere kriser.

SITUASJONEN VI STÅR I i dag, har røtter tilbake til den skjebnesvangre forvaltningsreformen i 2009. Da staten overlot store deler av riksveinettet til fylkene, ble det beskrevet som en demokratisering av samferdselspolitikken. I realiteten var det en «gave» med betydelige skjulte feil og mangler. Fylkene overtok mil etter mil med nedslitte veier som staten selv ikke hadde evnet å vedlikeholde. Siden den gang har underfinansieringen vært kronisk.

HER I VÅR region merker vi dette på kroppen. Transport er bærebjelken i vår beredskap. Når uværet herjer, flommen stiger eller steinblokkene løsner, er det fylkesveiene som er våre livslinjer. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er krystallklare på at transportevne er en av våre mest kritiske sårbarheter i krise og krig. Likevel ser vi at forfallet fortsetter å øke, til tross for at fylkene snur på hver krone.

DET ER HELT urealistisk å tro at Agder og Rogaland skal kunne tette dette gapet på egen hånd. SSB-tall viser at fylkene økte pengebruken på vedlikehold i fjor, men det monner knapt når behovet måles i hundre milliarder. Som NAF-sjef Stig Skjøstad påpeker: Regjeringen kan ikke lenger peke på fylkene og be dem løse dette selv.

NÅR REGJERINGEN SELV selv definerer transport som et prioritert område for sivil beredskap i 2026, må det følge penger med ordene. Det holder ikke med småtterier i revidert nasjonalbudsjett som forsvinner inn i kollektivtrafikken i de store byene. Det trengs et massivt statlig investeringsløft for å sikre at veiene i distriktene faktisk er farbare – både i hverdagen og når krisen treffer.

STATENS SVIK FRA 2009 må rettes opp. Det er på høy tid at regjeringen tar det økonomiske ansvaret for de veiene de en gang skjøv fra seg. Uten kraftige bidrag fra staten vil veiene våre fortsette å forvitre helt til beredskapen bryter sammen. Det har vi rett og slett ikke råd til.