Herold

NSR snakker ofte om den vonde taushetskulturen i Sápmi. Men når det oppsto en vanskelig sak, ble tausheten deres fremste verktøy.

Når en krise rammer, ser vi til våre ledere og våre folkevalgte. Vi forventer at de som forvalter samfunnets tillit, opptrer med ro når det stormer som verst.

Det siste halvannet år har hverken Sametinget eller våre ledende folkevalgte i NSR, levd opp til denne forventningen.

I november 2024 ble min bror, Mikkel Eskil Mikkelsen, siktet for besittelse og deling av overgrepsmateriale.

Mikkel Eskil var folkevalgt og sametingsråd for NSR. Det ble, naturlig nok, en vond sak for partiet. Men i stedet for å møte saken med åpenhet og transparens, valgte NSR en helt annen strategi.

NSR slettet bilder av Mikkel Eskil, både fra sosiale medier og fra deres egen nettside. De fjernet informasjon om at han hadde vært førstekandidat i Vesthavet valgkrets i 2021. De ekskluderte ham fra partiet og sluttet å si navnet hans høyt. Han ble omtalt som tidligere sametingsråd eller en kollega de minnes.

Der NSR er en politisk organisasjon, er Sametinget vårt folkevalgte organ, styrt av klare lover og forvaltningsskikk.

Dessverre fulgte Sametinget samme strategi. Til og med fellesbildet som ble tatt ved første plenum, der Mikkel Eskil var én av flere titalls representanter, ble tatt ned.

Sametinget unnlot videre å kalle ham inn til møter. De unnlot å betale ham godtgjørelse som sametingsrepresentant. De kastet ham ut av systemet der han kunne levere reiseregninger, uten å opplyse ham hvor han nå skulle henvende seg.

Politisk og administrativ ledelse på Sametinget signaliserte på denne måten at Mikkel Eskil ikke hadde krav på å bli behandlet med redelighet. Reglene og prosedyrene som skal være like for alle, gjaldt ikke lenger for ham.

Men hva med oss etterlatte, Mikkel Eskils nærmeste?

Noen timer etter at jeg mottok dødsbudskapet 14. februar 2025, satt jeg på flybussen på vei nordover – hjemover. Jeg var i sjokk, og jeg var alene. Samtidig som jeg brukte alle krefter på å holde meg oppreist, fikk jeg en tekstmelding med en link til avisa iTromsø. Avisa skrev at Mikkel Eskil var død, og at sametingspresidenten bekreftet dødsfallet.

Jeg var rystet og fortvilet. Et familiemedlem forsøkte å nå presidenten for å forstå hva som hadde skjedd.

Hun ble ignorert.

Usynliggjøringen vi hadde vært vitne til, og tausheten vi ble møtt med nå, var umulig for oss å forstå. I den dype krisen vi sto i, stilte vi oss spørsmålet:

Hva er det som foregår i NSR?

Først tre dager etter Mikkel Eskils dødsfall hørte mine foreldre fra presidenten, i form av en tekstmelding med en kondolanse.

iTromsøs publisering ble senere felt i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Presidenten benektet at hun hadde bekreftet dødsfallet, mens avisa sto fast på det motsatte.

Samtidig har vi fått innsyn i dokumenter som viser at presidenten kommuniserer om dødsfallet med journalister i andre mediehus i forkant av iTromsøs publisering.

For ett år siden henvendte vi oss til Sametinget. Vi hadde mange spørsmål om hvorvidt retningslinjer og prosedyrer ble fulgt både før og etter Mikkel Eskils død. Vi ba også Sametinget om å evaluere sin egen håndtering.

Sametinget bekreftet flere av forholdene vi hadde påpekt, men beklaget ingenting. Det var ikke behov for en evaluering. En vurdering av krisehåndteringen i november 2024 ønsket de ikke å dele av sikkerhetshensyn. Presidenten ønsket ikke å svare hvordan informasjon om Mikkel Eskils død ble mottatt og behandlet, begrunnet i at det kan skape*ufred i det samiske miljøet.*

Da er taushet bedre.

Svaret ble lagt ut i Sametingets postlister. Hvem som helst kunne med et tastetrykk gå inn og lese privat kommunikasjon og opplysninger om Mikkel Eskils helsesituasjon, inkludert bekymringer om selvmordsfare.

La meg være tydelig: Mitt mål er ikke å fordele skyld. Mitt mål er heller ikke å renvaske eller unnskylde Mikkel Eskil. Det er et hjerteskjærende faktum at de ulovlige handlingene hans blir en del av hans ettermæle.

Det jeg står fast på, er at rett skal være rett. At jeg skal kunne stole på at våre ledere og fremste institusjoner følger reglene de er satt til å styre etter. Og at vi, som Mikkel Eskils etterlatte, har krav på omtanke og respekt.

Halvannet år etter min brors dødsfall, frykter jeg det er noe vi ikke kommer til å oppnå fra NSRs ledelse.

I mars i år ble en representant fra Nordkalottfolket irettesatt av plenumsleder Sandra Márjá West (NSR) for å ha løftet saken om Mikkel Eskil. Ifølge representanten fikk hun beskjed om at hun ikke må tro på alt vi familien sier fordi vi er i en sårbar situasjon. Skal vår troverdighet angripes for å bringe andre til taushet?

Kommentaren var dypt sårende og krenkende. Jeg er Facebook-venn med Sandra Márjá West. Jeg tagget henne i et innlegg, og ba om en beklagelse. Jeg ba også NSRs leder Beatrice Fløystad redegjøre for om dette er utsagn som spres av øvrig ledelse i NSR.

Nok en gang rådet tausheten i NSR.

Noen måneder tidligere hadde sametingspresidenten bestilt en juridisk vurdering av hvorvidt hun er inhabil til å behandle saker som berører vår familie. Ikke bare Mikkel Eskils nærmeste, men hele hans utvidede familie.

Svaret var, åpenbart, nei.

Presidenten virker å ha misforstått. Vi er ikke hennes motstandere. Vi er en familie i dyp sorg. Det eneste vi har bedt om, er svar – og alminnelig redelighet.

I lang tid har jeg trodd at jeg har klart å børste det av meg. At behandlingen vi får, ikke stikker så dypt.

Nylig innså jeg at jeg tok feil. For noen uker siden var jeg på reise i sørsamisk område. Jeg traff flere som snakket om Mikkel Eskil. Jeg ble rørt til tårer: Hans navn var ikke tabu. Det var rom også for det gode Mikkel Eskil utrettet, og viktigst av alt – jeg ble møtt med omtanke.

Det har nylig vært små tegn til at Sametinget endrer kurs – at de vil lære av sine feil og snakke åpent om hva som har skjedd.

Det gjenstår å se om NSR er modige nok til å gjøre det samme.