Herold

Klokka viser 184 i puls idet vi når toppen av bakken på den fjerde runden opp motbakken utenfor Håkons Hall.

– Nå skal det være vanskelig å føre en samtale, sier treneren.

Ikke problem, tenker jeg. En samtale nå er ikke akkurat det jeg føler for.

Foran meg spurter spillerne på Lillehammer Ishockeyklubb Elite opp bakken med eksplosive steg.

– Det første jeg tenkte da jeg sto opp i dag tidlig, var ikke akkurat: «Yes, i dag skal vi løpe bakkeintervaller». Men vi gjør det fordi vi må, sier Nicolaj Evjen og ler.

Toppidrett er blodslit, både fysisk og finansielt.

Jeg aner egentlig ikke hva jeg har sagt ja til. Det er like greit at jeg ikke får med meg hvor mange ganger vi skal løpe før første draget går. Målet mitt er å ikke bli tatt igjen med en runde.

Samtidig som spillerne presser seg opp bakken denne morgenen, står Lillehammer Ishockeyklubb Elite i sin viktigste kamp. Klubben har vært minutter unna stupet økonomisk. Etableringen av et AS kan bli redningen. Målet var å selge nok aksjoner innen søndag 10. mai.

Mandag morgen kom beskjeden om at private investorer har skaffet den siste millionen via et lån. Det gir klubben pusterom. Forhåpentligvis også en ny start.

For dette handler om langt mer enn et ishockeylag.

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av ishockey. Men etter å ha vært med laget på trening, og blitt litt kjent med utøverne, er jeg solgt.

Dette er unge menn som dag etter dag har prøvd å stenge den økonomiske usikkerheten ute. De har trent. Presset seg. Levert. Selv om de ikke engang har visst om de har et lag å spille for neste sesong.

Barmarkssesongen er den tøffeste delen av året. Ingen jubel fra tribuner. Ingen kamper. Bare grunntrening. Intervaller. Styrke. Gjentakelser. Dag etter dag. Det krever disiplin.

Ishockeymiljøet i Lillehammer er ikke bygget på tilfeldigheter. Det bygges stein for stein gjennom breddeidrett, dugnader, foreldre som kjører til treninger, og trenere som bruker kveld etter kveld på å skape et sted hvor barn og ungdom kjenner at de hører til.

For noen blir ishockeyen mer enn en hobby. Mens andre går på fest, bruker de ungdomstida i en iskald hall eller løper motbakkeintervaller i sommersol.

Hvorfor?

Fordi de har en drøm. Og akkurat dét er kanskje noe av det viktigste et ungt menneske kan ha.

Ikke nødvendigvis fordi drømmen alltid går i oppfyllelse. Men fordi det å ha et mål gir retning, mening og håp i en fase av livet hvor mange trenger nettopp det.

Det er derfor elitelaget betyr så mye.

Spillerne er ikke bare et nummer på ryggen og navn. De har hver sin historie. Mange av dem er lokale og har stått på tribunen som barn.

Nå viser de barn og ungdom at det faktisk er mulig. At drømmer kan bli virkelig også her. Selv om det noen ganger kan kjennes tøft.

Ishockeymiljøet er et av flere viktige idrettsmiljøer, som gjør regionen til et godt sted å vokse opp. En by folk flytter til fordi den er kjent som en idrettsby.

Hvis toppene forsvinner, mister vi forbilder. Gradvis forsvinner også drømmer og fellesskap. Derfor har ikke Lillehammer har ikke råd til å miste dette laget.

Vi trenger ulike miljøer hvor voksne setter rammer og heier.

Selv for en voksen, kjennes det motiverende at noen har troa. Som da jeg innser at vi bare er halvveis etter å ha løpt fire intervaller opp bakken.

Emil Lund Nyhus kunne sannsynligvis tatt meg igjen med en hel runde. Men idet han kommer opp på bakken for siste gang, smiler han og sier: – Men det klarte jeg ikke.

Han ga meg følelsen av å klare mitt mål. Slik bygges et lag.

Trener for fullt, mens laget kjemper for overlevelse

Slik ble klubben reddet i siste liten