I beste sendetid
Plus
I gĂ„r kunne vi lese hos NRK at helseminister Jan Christian Vestre lover flere dĂžgnplasser i psykiatrien â etter Ă„ ha sett NRK-serien LIS.
La meg fĂžrst understreke:
LIS er en god serie. Det er tydelig at serieskaperne har gjort et grundig arbeid for Ä skildre helsevesenet pÄ en realistisk og troverdig mÄte. Inntrykkene serien gjorde pÄ Vestre var tydelige. I podkasten Seriesnakk kunne han love at han vil jobbe enda hardere for Ä Þke antallet dÞgnplasser innen psykisk helsevern.
Det er i seg selv positivt. Problemet er bare at fagfolkene pÄ gulvet har sagt akkurat det samme i Ärevis.
Ansatte, fagmiljĂžer, pĂ„rĂžrende og organisasjoner har varslet om nedbygging, kapasitetsproblemer og pasienter som faller mellom stolene â Ă„r etter Ă„r. Likevel virker det som om rapporter, forskning, hĂžringssvar og varsler ikke er nok. Man mĂ„ tydeligvis treffe helseministeren der han er mest mottakelig: i sofaen foran TV-en, i beste sendetid.
I et stortingsmÞte tidligere i Är diskuterte politikerne ogsÄ hvordan NRK-serien Barbeint i snÞen satte press pÄ debatten om dÞgnplasser og psykisk helsevern. Det sier kanskje noe om tiden vi lever i: Virkeligheten blir ikke helt virkelig fÞr den har fÄtt manus, lyssetting og rulletekst.
Kanskje vi sykepleiere ogsÄ mÄ fÄ vÄr egen dramaserie fÞr arbeidsforholdene vÄre tas pÄ alvor. To sesonger med dobbelvakter, ubesatte nattevakter, overfylte avdelinger og konstant dÄrlig samvittighet.
La profilerte skuespillere vise stoppeklokkesykepleie i hjemmetjenesten i beste sendetid. La dem spille ut fĂžlelsen av Ă„ ha aleneansvar for flere titalls pasienter gjennom en hel natt. La dem kjenne pĂ„ hvordan det er nĂ„r du ikke har tid til Ă„ spise, tisse eller grĂ„te mens du lĂžper mellom rommene pĂ„ en travel sengepost â etter at to kollegaer ringte seg syke fĂžr vakta, og det ikke finnes noen Ă„ sette inn.
La dem forsÞke Ä sove etter en slik seinvakt, vel vitende om at det er dagvakt igjen om fÄ timer. Krydre det med smÄbarnsliv og en lÞnn som taper mot inflasjonen Är etter Är.
La publikum se hvordan det faktisk er Ă„ vĂŠre fotfolk i en helsetjeneste hvor man hele tiden skal lĂžpe fortere, produsere mer og samtidig late som belastningen er bĂŠrekraftig.
La skuespillerne portrettere det fagmiljĂžene har ropt om i Ă„revis. FĂžrst da blir kanskje virkeligheten troverdig nok til at politikerne tar tak.
Kanskje det fĂžrst er da lĂžftene holdes. Neste gang Norsk Sykepleierforbund eller Helsedirektoratet Ăžnsker gjennomslag for en rapport, bĂžr de kanskje pitche den til Netflix.
đ Published by 2 sources - Compare:
