Herold

Dagens Næringslivs avsløringer tegner et rystende bilde av hvordan norske mineralrettigheter kunne sendes gjennom skatteparadis, sveitsiske finansmiljøer og milliardfortellinger – mens politikere snakket om grønne industrieventyr og lokalsamfunn levde med usikkerheten. Det mest alvorlige er kanskje ikke at dette kunne skje, men at varsellampene blinket i årevis uten at systemene stoppet det.

DN viser nå at store deler av verdigrunnlaget for milliardpåstandene er bygget på foreløpige skrivebordsanalyser. Det kanskje mest graverende er at geologen bak de sørafrikanske rapportene selv sier til DN at analysene bare var «svært foreløpige skrivebordsanalyser», at han aldri besøkte Norge og at det ikke ble gjort feltarbeid. Likevel ble disse brukt i investorpresentasjoner, verdsettinger og fortellinger om enorme mineralverdier.

Enda mer oppsiktsvekkende er det at Ulrich Ernst senere selv opplyser at undersøkelser viste at de norske lisensene «ikke hadde noen verdi». Likevel hadde lokalsamfunnet da levd i årevis med press, usikkerhet og enorme planer basert på disse fortellingene.

Samtidig ble norske mineralrettigheter flyttet mellom Sveits, Karibia, holdingselskaper og skatteparadis. Navn som Steven Hoffmann, Michael Wurmser og Ulrich Ernst går igjen. Rettighetene vandret gjennom kompliserte selskapsstrukturer mens verdiene ble blåst opp gjennom finansielle konstruksjoner og aksjefortellinger.

Lokalt fikk også Norge Mineraler en betydelig rolle i å bygge opp troverdigheten rundt prosjektet. Gjennom folkemøter, presentasjoner, medieutspill og tett kontakt med deler av det politiske miljøet ble prosjektet fremstilt som et framtidig industrieventyr for Dalane. Samfunnskontakter, prosjektdirektører og ledelse bidro aktivt til å promotere fortellingen om arbeidsplasser, grønn industri og enorme verdier. I ettertid blir spørsmålet derfor uunngåelig: Hvor mye visste de om det som foregikk og den graverende historikken som DN nå avdekker?

Det kanskje mest oppsiktsvekkende er at Direktoratet for mineralforvaltning selv erkjenner at de ikke har full historisk oversikt over eierskapene, og at overføring av rettigheter i praksis krever svært lite. Dermed kunne norske mineralrettigheter brukes i internasjonale finansielle strukturer uten reell offentlig kontroll eller innsyn. Dette er en systemsvikt av alvorlig karakter.

NGU bør også tåle kritiske spørsmål. Når spekulative miljøer brukte NGUs data og rapporter som grunnlag for milliardfortellinger, burde det ha kommet langt tydeligere faglige moderasjoner og advarsler. I stedet bidro synlige fagmiljøer og deltakelse fra profilerte personer som Henrik Schiellerup til å opprettholde prosjektenes troverdighet i offentligheten.

Rollen til Øivind Standeren Pedersen er spesiell. DN beskriver hvordan han samlet opp store mengder norske undersøkelsesrettigheter som senere ble en del av denne lisenskarusellen. Historien starter i stor grad med ham.

Det mest oppsiktsvekkende av alt er kanskje at det ikke var myndighetene som avdekket svakhetene først. Det var vanlige privatpersoner, grunneiere og frivillige uten økonomiske interesser som gjennom kritiske spørsmål og tett oppfølging avdekket logiske brister og sammenhenger som media senere kunne grave videre i.

For advarslene manglet aldri. Kritikere, grunneiere og flere politiske partier stilte gjennom mange år spørsmål ved prosjektets realisme, dokumentasjon og konsekvenser. Likevel presset enkelte politiske krefter på for planprosesser, havneløsninger og videre tilrettelegging. Hadde kommunen gått langt inn i slike prosesser, kunne lokalsamfunnet blitt sittende igjen med enorme økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser.

DN-saken viser hvor sårbare små lokalsamfunn kan være når spekulative verdsettelser, globale finansmiljøer og grønne framtidsfortellinger kobles sammen med håpet om arbeidsplasser og vekst. Det som ser ut til å ha sviktet, er ikke bare kontrollen med rettighetene, men evnen til å skille mellom dokumenterte industriprosjekter og spekulasjon bygget på hypotetiske verdier.

At Pedersen nå igjen ser ut til å være tilbake på Helleland i kjølvannet av hovedprosjektets fall, burde få selv de mest godtroende til å stoppe opp og stille spørsmål.

Gruvesaken på Helleland viser hvordan systemer svikter og hvor viktig det er at lokalmiljøet bryr seg.