Herold

Espen Teigen forsøker å etablere et skille mellom dem som angivelig bygde Norge og dem som kom senere.

Til støtte for dette viser han til innvandringsregnskapet og tall for netto skattebidrag og offentlige overføringer. Slike tall kan si noe om fordeling av inntekter og utgifter her og nå, men de sier lite om hva ulike grupper faktisk bidrar med i samfunnet over tid.

Forfedrene våre bygde Norge

Begrensninger

Når disse beregningene brukes til å rangere grupper som netto bidragsytere eller netto belastninger, endrer de karakter. De brukes da ikke bare til å beskrive økonomi, men til å forklare samfunnstilhørighet. Det er her begrensningene blir tydelige. Modeller som dette fanger ikke hvordan arbeidsinnvandring virker inn på arbeidsmarked, demografi og velferd over tid, og de sier lite om verdien av arbeid i sektorer der lønningene er lave, men funksjonen er avgjørende for at samfunnet skal fungere.

Dette blir spesielt tydelig i arbeidslivet og velferdsstaten. Fastleger, omsorgsarbeid, transport og renhold er områder der innvandret arbeidskraft utgjør en betydelig del av arbeidsstokken. Ifølge SSB er omtrent en av fem fastleger i Norge innvandrere, mange utdannet i utlandet, og en betydelig andel jobber i områder med rekrutteringsutfordringer. Dette er ikke marginale bidrag, men en del av infrastrukturen som gjør velferdsstaten mulig i praksis.

Mistenkeliggjøring

Det samme gjelder arbeidslivet ellers. Lav lønn sier lite om samfunnsverdi, men i slike modeller vil lavtlønte grupper ofte fremstå som svakere bidragsytere fordi regnskapet måler skatt og overføringer per husholdning, ikke funksjonen arbeidet faktisk har.

Historisk ser vi dette også i arbeidsinnvandringen på 1970-tallet. De første pakistanske arbeiderne møtte motstand og mistenkeliggjøring, og LO presset på for innvandringsstopp fordi de ble oppfattet som en mulig trussel mot lønnsnivå og arbeidsvilkår. Samtidig ble de gradvis en del av norsk arbeidsliv og fagbevegelse, nettopp fordi de fylte reelle behov i økonomien og produksjonen.

Snevert bilde

Historiske sammenligninger som trekker et absolutt skille mellom «de som bygde landet» og «de som kom senere» blir derfor misvisende. Samfunn bygges ikke i ett historisk øyeblikk, men kontinuerlig, gjennom arbeid, institusjoner og mennesker på tvers av generasjoner og bakgrunner.

Problemet ligger derfor ikke bare i hvordan slike tall brukes, men i selve ideen om å forstå grupper gjennom netto kostnad eller netto bidrag. Innvandringsregnskapet og lignende beregninger gir et snevert bilde av samfunnet, og sier lite om hva mennesker faktisk bidrar med i en bredere forstand.

Forenkling

Når økonomiske målestokker likevel brukes som forklaring på sosial tilhørighet, blir resultatet en forenkling som ikke holder. Eldre mennesker mottar ofte mer fra staten enn de betaler inn, og det samme gjelder personer med funksjonsnedsettelser. Likevel er de selvsagte deler av fellesskapet.

Samfunn kan ikke reduseres til regnskap. Økonomiske tall fanger bare en begrenset del av hvordan et fellesskap faktisk fungerer.