Herold

Det er interessant at når en politiker framsetter rasistiske ytringer i beruset tilstand, er den vanligste forsvarsresponsen at det var «alkoholen som snakket.»

Dette er mildt sagt en infantilisering og en beleilig fluktmekanisme.Alkohol produserer ikke meningsinnhold i sinnet, men fjerner sosiale hemninger som til vanlig holder det skjult. Det som ytres i beruset tilstand, eksisterte allerede som en holdning. Rusen fjerner bare evnen til å filtrere det bort. Utsagnet er dermed ikke et unntak fra hvem personen er. Det er et presist glimt av det. Altså, det er ikke et fremmed element som bryter frem, men personens faktiske verdensforståelse og menneskesyn som slipper til.

Rangering

Uttrykksformer som «minusvariant» er ikke tilfeldige eller nøytrale formuleringer. De er språklige konstruksjoner som forutsetter et etablert indre hierarki, en forestilling om at mennesker kan rangeres langs en skala der noen representerer et overskudd og andre et underskudd av menneskelig verdi. Et slikt uttrykk kan ikke improviseres frem i øyeblikket.

Det springer ut av et allerede internalisert tankesystem der dehumanisering er normalisert som kategori. Å ytre det, selv i beruset tilstand, er derfor et valg, om enn et valg som ble fattet med svekket hemning. Og valg, uansett kontekst, sier noe vesentlig om den som velger.

Rusen avdekker

Et samfunn som tar sitt eget humanistiske og liberaldemokratiske verdigrunnlag på alvor, kan ikke nøye seg med å reagere på enkeltuttalelser og deretter gå videre. Avsløringer av denne typen fordrer tre ting:

For det første en konsekvent avvisning av den apologetiske logikken som plasserer ansvaret hos substansen fremfor hos personen: alkohol er en forklaring, ikke en unnskyldning. Sagt med andre ord, rusen avdekker, den konstruerer ikke.

For det andre et mot til å spørre hva slags politisk kultur som gjør det mulig for slike rasistiske holdninger å gå uoppdaget over tid, gjerne i posisjoner med reell makt til å forme det politiske klimaet, normalisere bestemte måter å snakke om mennesker på og ikke minst sette de uuttalte grensene for hva som regnes som akseptabelt i det offentlige rom.

Og for det tredje en bevissthet om at det intrapsykiske innholdet som avdekkes i slike øyeblikk, ikke er politisk nøytralt. Det virker inn på politiske valg, prioriteringer og implisitte holdninger langt utover de situasjonene der det trer åpent frem.

Politisk problem

Det symbolske i slike uttalelser er derfor dobbelt: de avslører både innholdet i en persons faktiske overbevisninger, og kløften mellom den offentlige fasaden og det private sinnet. Et aktpågivende og årvåkent samfunn bør ikke behandle denne diskrepansen som et privat og administrativt anliggende, men snarere som et politisk problem.

For det som skjuler seg bak fasaden, styrer like fullt.