Herold

– Datteren min tar med hesten sin, sa faren i fullt alvor.

Alexander Urrang Hauge bio

Han hadde en sånn tynn boblejakke med vaffelmønster og Gant-skjorte under.

Foreldrene hadde planlagt årets sommeravslutning og læreren skulle oppsummere. Plutselig handlet det ikke om glutenfrie pølsebrød, kyllingpølser og regler for bruk av mobiltelefon.

Man kunne se for seg scenene. En fullblods araberhest med Victoria i salen, som galopperte tvers igjennom klasse 6B.

– Det går nok dessverre ikke. Vi kan ikke ha en hest med på grillingen. Det kan jo være livsfarlig, sa læreren, lettere fjetret.

Vaffeljakkemannen sperret opp øynene.

– Ja, men nå har jo jeg lovet at hun skulle få ha hesten med, sa han.

Denne episoden er en ganske korrekt gjengivelse av en faktisk hendelse.

Jeg har smurt bitte litt på. Jeg har det. Jeg er en del av foreldregenerasjonen som både er verdens mest kompetente og ressurssterke, men også ofte ubrukelig. Vi kan, men vil ikke. Vi har tid, men gidder ikke.

Vi ser hva som bør gjøres, men mener noen andre enn oss selv bør gjøre jobben. Vi har blitt en putefabrikk som syr stadig mer komfort under armene på våre barn, men lar oss forbause over hva som kommer ut på samlebåndet: Relativt skjøre og godt vante barn, som ikke er særlig godt vant med å bli stilt krav til, eller bli irettesatt.

De siste ukene har Haugesunds Avis publisert en reportasjeserie som tegner et bilde av skole og lærere som sliter. Ikke bare fordi ressursene er knappe, men fordi oppgavene utover selve undervisningen spiser dem opp.

– Hva skjer når lærerne, ryggraden i skolene våre, presses til bristepunktet?

Velkommen til en selvransakende reise inn i samtidens foreldregenerasjons mest lunefulle farvann.

Dagens foreldre er så sammensatte. Vi vil nemlig så mye. Vi vil ha sprettrumpe, ha vakre venner og reise til en interessant europeisk storby på Coldplay-konsert. Dessuten vil vi jogge Tirsdagsintervallen.

Vi vil snakke reflektert om filmen «Affeksjonsverdi», lese Åsne Seierstad og ha en anstendig årslønn og gå på PlingPlong. Vi vil teste den nye vinbaren, ha et perfekt fjellhytteliv, dra på en instagramvennlig sommerferie som er noe mer enn en chartertur.

Vi vil ha et moderne interiør med personlig stil og dessuten barn som alltid får det aller beste.

På papiret er vi selvsagt motstander av merkepress, men akkurat den Caspara-hettegenseren og den Holzweiler-jakken fortjener faktisk vår kjære Nora.

Det er lettere for far å snakke om Premier League enn Pornhub med sin kjære tenåringssønn. Og vi river oss i håret når besteforeldrene takker nei til å være barnevakt.

Var det noe som gikk tapt i selvrealiseringskjøret?

Det kan vitne om at betalingsviljen er langt høyere enn vår vilje til å faktisk bruke ressurser på det ubehagelige med våre barn. Oppdra dem.

Det er ikke ressurssvake aleneforsørgere som sitter i sine ensomme sokkelleiligheter, som fyller lærerens innbokser. Det er de ressurssterke, som sjekker lovverk via ChatGPT og ikke tar et nei for et nei. Kanskje selve kimen er at vi begynte å anse omtrent alt som en transaksjon.

I kraft av å være medlemmer av velferdsstaten tenker vi også at vi kan gjøre krav på tjenester til våre barn. På samme måte som man leverer bilen til EU-kontroll, skal vi levere våre barn til skoleverket og få vår vesle arvtaker ferdig utdannet og oppdratt i retur. Men på veien glemte vi noe, det følger også med plikter.

Har ansvarsfraskrivelse blitt velferdssamfunnets mest frustrerende biprodukt?

Lærere snakker om praksissjokket, om totalbelastningen, ansvaret for elevenes læring, men også ansvar for det sosiale og trivsel i klassen.

Våre ambisjoner på vegne av egne barn har aldri vært høyere. Vår vilje til å yte til et fellesskap, selv der egeninteressen er enorm, framstår som i fritt fall.

Kanskje handler det også om at vi har gått i venne-fellen, at vi vil være våre barns beste venn. Vi vil ha kvalitetstid, dra på London-tur med dem alene og at de skal heie på samme fotballag som oss selv.

Med den ene hånden dytter vi dem foran oss og vil at de skal være selvstendige, frie og uavhengige individer som slå seg opp og ha suksess. Med den andre hånden holder vi dem fast og håper de skal vokse opp, men kanskje ikke fullt så fort.

Jeg vet ikke om det finnes noen foreldregenerasjoner som har brukt så mye tid og krefter på sine barn som oss. Vi investerer alt vi har, vi gir dem alt de trenger og mer til.

Dagens mødre og fedre er ikke bare nettopp det, de er også pansrede stridsvogner som brøyter seg vei gjennom et kaotisk landskap – også kalt livet. På mange måter er barna også et speilbilde av oss selv og vi oppdrar dem i vårt bilde. De er vårt livsverk.

Krenkelsene og prøvelsene våre barn blir utsatt for, er derfor også noe som rammer oss. Utestengelse i vennegjengen, antatt urettferdig behandling fra lærere, trenere og andre voksne, mobbing og trakassering gjør så uendelig vondt fordi det også treffer oss.

Et av de aller største paradoksene med dagens foreldrerolle, er at vi påberoper oss retten til at akkurat vårt barn skal få et fortrinn, særbehandling og det aller beste tilbud, samtidig som vi vegrer oss for å ta ansvar. Vårt barn er nemlig vårt. Hvis andre vil dekke sine behov, kan vel de også sende en e-post?

Vi vil ha de beste treningsforhold på idrettslaget, men noen andre frivillige skal trene våre sønner og døtre. Vi vil ha bedre uteareal og inkluderende oppvekstvilkår på skolen, men ikke om det smalt skal akkurat vi sitte i FAU.

Det er nemlig alltid noen andre som bør kjenne sin besøkelsestid. Men i noen øyeblikk skinner vi. Når vi skriver velformulerte, krasse og intrikate meldinger og e-poster til lærere, inspektører, rektorer og andre ansvarlige om små og store særbehov er vi i vårt ess.

Kanskje løsningen koker ned til den ordentlige samtalen rundt kjøkkenbordet? Faste rammer, streite avtaler og krystallklare forventninger.

Ungene er jo våre barn, de er vår framtid. De er bare barn akkurat nå. Og barndommen er en flyktig tid. Snart er de ungdom, snart flytter de ut.

Men hva med hesten og skoleavslutningen? Etter et tydelig ordskifte, reiste vaffelmannen seg i sinne.

– Jeg kommer til å skrive en e-post til rektor om dette.