Herold

I disse tider snakker myndighetene stadig mer om beredskap. Vi oppfordres til å lagre mat og vann hjemme, tenke selvforsyning og forstå at verden er blitt mer uforutsigbar.

Samtidig planlegges Lillebyparken mellom Sandefjord og Larvik – et prosjekt som vil legge beslag på rundt 570 mål jord- og naturområder, store deler i et av Norges mest fruktbare distrikter, bestående av dyrkbar og dyrkbar skogmark med høy produksjonsverdi

Kritikken mot prosjektet har allerede vært tydelig. Mange peker på tap av dyrkbar jord, natur, fugleliv, dyreliv og insektliv. Men ett argument fortjener langt større oppmerksomhet enn det har fått: beredskap.

Hvordan skal Norge kunne øke selvbergingsgraden dersom vi samtidig bygger ned den beste matjorden vi har?

Vestfold er ikke et hvilket som helst område. Dette er noe av landets mest produktive jordbruksareal. Bare rundt 3 prosent av Norges totale areal er dyrkbart. Når slik jord først bygges ned, kommer den aldri tilbake.

Noen sier at vi kan kjøpe maten fra utlandet. Men de siste årene har vist hvor sårbare internasjonale forsyningslinjer kan være. Krig, uro, energikriser og klimaendringer påvirker allerede matproduksjon og transport verden over.

I en alvorlig krisesituasjon vil alle land først og fremst sikre sin egen befolkning. og du vil vel ikke være med på å ta maten ut av munnen på de som sulter?

Da hjelper det lite at Norge er rikt på penger dersom vi samtidig har gjort oss fattige på matjord.

Dette handler heller ikke bare om økonomi eller underholdning. Det handler om hvilke verdier vi velger å prioritere for kommende generasjoner. Skal vi fortsette å bygge ned matjord bit for bit, samtidig som vi snakker om økt beredskap?

Eller skal vi begynne å forstå at dyrkbar jord er en av våre viktigste strategiske ressurser?

Politikere har naturligvis et stort ansvar. Men ansvaret stopper ikke der. Vi som samfunn må også våge å stille spørsmålet:

Hvor går grensen for hva vi kan ofre?

For når matjord først er borte, er den borte for alltid.

Dette er hver enkelts, men også vårt felles ansvar.