Herold

Så sikkert som skjæra på tunet kommer Europabevegelsen med et innlegg i forbindelse med frigjøringsdagen 8. mai.

Denne gang prøver Dag N. Kristoffersen seg med en hendig vri («EU bør bli Norges trygge havn», Tønsbergs Blad 7.5.) der det spilles på folks utrygghetsfølelse i en usikker verden, og der svaret altså er – gjett tre ganger – EU. Visste vi det ikke. Det er både usaklig og tilslørende. Folk fortjener mer realisme enn dette.

Alle er enige om at Donald Trump neppe er til å stole på mht. den NATO-garantien Norge har basert seg på siden 1949 – at et angrep på ett NATO-land er et angrep på alle. Så er det ikke så altfor lenge til neste presidentvalg, som meget mulig kan føre til at USA under en annen president «vender hjem» til NATO. Det er uansett et mye kortere tidsperspektiv enn å skulle vente på at EU liksom skal komme oss til unnsetning i nødens stund.

EU bør bli Norges trygge havn

EU er på mellomlang sikt (si tre til fem år) neppe i stand til å bygge opp en erstatning for NATO. Så langt har de kun snakket om «komplementære sikkerhetspolitiske virkemidler», og pekt på forskning og utvikling av forsvarsindustri, herunder romfartsteknologi. EU har ingen felles kommando, ingen felles etterretning, kun en bagatell mht. felles styrker.

Da Kypros – som er EU-medlemmer – ble angrepet av droner fra Iran for noen uker siden, hva gjorde EU da? Ingenting. Sjølsagt. De hadde hverken evne, kapasitet eller noe politisk grunnlag for å gjøre noe som helst. De var som en kastrat.

Hva tjener Norges interesser best i den nåværende situasjon? Det er for det første å bygge opp egen forsvarsevne, noe forsvarsforliket (som alle partier på Stortinget slutta seg til) legger grunnlag for. Vi skal gjennom en massiv styrking av både landforsvar og sjøforsvar. Norge kan aldri stå imot en aggressor aleine. Men vi kan være så tydelige på at vi vil forsvare oss, at det vil kunne minske lysten til å angripe. Kostnadene kan bli for store.

På EU-kampens viktigste slagmark

Søke mot Norden og Storbritannia

Vi bør sjølsagt samarbeide med land som har felles interesser med oss mht. forsvar og sikkerhet. Samarbeidet med øvrige nordiske land – spesielt Sverige og Finland – er allerede på et godt spor. Finnene har et sterkt forsvar, med en særlig sterk landmakt. Svenskene har mye å by på mht. luftvåpen, og våpen i det hele tatt.

Vi har sterke felles interesser med Storbritannia (nevnes ikke med ett ord fra Europabevegelsen), spesielt til sjøs. Derfor var det strategisk svært klokt av regjeringa å kjøpe britiske fregatter. Alle disse landa har interesse av samarbeid i nord, med tanke på å holde konfliktnivået nede. Her er sterke stormaktsinteresser i spill – både amerikanske, russiske og kinesiske. Men også Canada har interesser i dette området, og deres statsminister Carney har strukket ut en hånd og invitert til nettopp et slikt samarbeid. Island, Grønland og Færøyene er sjølsagt aktuelle partnere, sjøl om disse ikke har noe å bidra med rent militært. Men samarbeidet bør ta mange former. Andre kan også være aktuelle.

Realisme i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet

Som leseren ser, er dette en blanding av EU-land og ikke-EU-land. Men det er land som har felles interesser. Av fred og trygghet her nord, og med kraft til å sende signaler til enhver aggressor om at de vil bli møtt med styrke. EU derimot, er sammensatt av land med svært ulike sikkerhetsinteresser.

Der Russland er den store trusselen for østeuropeiske land, ser man sørover i middelhavslandene. I Spania, Hellas, Malta, Italia osv. oppfattes ikke noen trussel fra Russland. Den spanske regjeringa har snarere pekt på USA som deres største problem. I disse landene er man også atskillig mer uroa over utviklinga i Midtøsten, og den effekt USAs og Israels krigføringer kan ha for dem.

EU vil neppe være Norges «trygge havn». De har lite å tilby i så måte, er splitta i ulike interesser, og mangler mye på å framstå som en enhetlig forsvarsunion. Norges interesser ivaretas best gjennom bilaterale forsvarsavtaler med land vi har felles interesser med.