Herold

Varaordfører Anita Sollie skriver varmt om optimisme, framtidstro og et «historisk skoleløft» i Rana. Det er bra å ha tro på kommunen vår. Men la oss også stikke fingeren i jorda.

For samtidig som Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre ønsker å binde opp 100 millioner kroner i et kommunalt investeringsselskap, har Rana fortsatt skoler som ikke engang er godkjent etter gjeldende krav. Dette er ikke synsing, men forhold som er dokumentert gjennom kommunale rapporter, tilsyn og politiske saker.

Da blir det for mange vanskelig å kjenne seg igjen i beskrivelsen av et historisk skoleløft.

For all del: Rana kommune har investert betydelige summer i skolebygg de siste årene. Men investeringer i bygg betyr ikke automatisk at alle elever opplever et likeverdig tilbud i praksis. For mange elever og ansatte er hverdagen fortsatt preget av slitasje, vedlikeholdsetterslep og krevende arbeidsforhold.

Et skoleløft kan ikke bare måles i antall kroner brukt på bygg. Det må også måles i om alle barn faktisk får en trygg, forsvarlig og helsefremmende skolehverdag.

Og kanskje er det akkurat her begrepet «skoleløft» blir krevende. For min del sparer jeg gjerne det ordet til alle barna faktisk får være med på festen. Eller mener varaordføreren det er greit at noen barn fortsatt står igjen ute i kulda, mens andre har fått gå inn i varmen?

Dette handler ikke om å svartmale Rana. Det handler om prioriteringer og troverdighet.

Når kommunen ber innbyggerne om å forstå at økonomien er stram, må det også være legitimt å diskutere om 100 millioner kroner bør bindes opp i et investeringsselskap, samtidig som grunnleggende kommunale oppgaver fortsatt ikke er godt nok løst over hele kommunen.

Optimisme er viktig. Men den må bygge på virkeligheten folk faktisk møter i hverdagen.

Det handler ikke om å være imot utvikling eller investeringer i næringsliv og andre bedrifter. Rana trenger vekst og nye arbeidsplasser. Men en kommune må også klare å feie for egen dør først – og sørge for trygge tjenester, gode arbeidsforhold og likeverdige tilbud til alle som bor her.

Troen på Rana mister jeg ikke. Men la oss ha troen på hele Rana, Anita.

Det er lov å være urolig – men vi må ikke miste troen på Rana