Herold

Det er vanskelig å forstå hvordan Oslo kommune kan mene at stengingen av Kongsveien er et tiltak som gjør nærmiljøet tryggere. For oss som faktisk bor her, oppleves dette som det motsatte.

Trafikken forsvinner ikke fordi man stenger én vei. Den flyttes bare. Og i dette tilfellet flyttes den inn i små boligveier som verken er dimensjonert eller bygget for den belastningen de nå får.

Flere av disse veiene er smale, uten fortau, og enkelte steder er de så trange at to biler knapt kan passere hverandre. Likevel går skolebarn her hver eneste dag – helt ned i seksårsalderen. Dette er barn som nå må dele veibanen med en økende gjennomgangstrafikk fordi kommunen har valgt å stenge en av områdets viktigste ferdselsårer.

Det er nettopp dette som gjør beslutningen så uforståelig. Kongsveien er ikke en skolevei. Den fungerer som en naturlig gjennomfartsåre hvor trafikken kan gå uten at barn ferdes tett på bilene i samme grad som i boliggatene rundt. Ved å stenge Kongsveien oppover presses trafikken inn der barna faktisk går til og fra skolen.

Hvordan kan dette kalles et trafikksikkerhetstiltak?

For oss som bor her fremstår det som om beslutningen er tatt langt unna virkeligheten i området. Mange opplever at innspill fra beboerne ikke har blitt tatt på alvor. Når konsekvensene er så store for hverdagen til folk, holder det ikke med symbolske høringsprosesser og ferdige konklusjoner.

Dette handler heller ikke bare om bilister som ønsker korteste vei hjem. Det handler om hvordan et lokalsamfunn fungerer. Om trygg skolevei. Om tilgjengelighet. Om beredskap. Og om hvorvidt kommunen faktisk lytter til menneskene som blir direkte berørt.

Jeg har full forståelse for ønsket om en grønnere og mer bærekraftig by. Men bærekraft kan ikke bygges på løsninger som gjør boligveier farligere for barn. Når tiltak skaper nye problemer som er verre enn dem man forsøker å løse, må man tørre å revurdere kursen.

Derfor bør vedtaket settes på pause umiddelbart, slik at konsekvensene kan utredes på nytt. Trafikkbelastningen i sideveiene, sikkerheten for skolebarna og de faktiske virkningene for nærmiljøet må gjennomgås grundig før irreversible beslutninger blir stående.

Det mest bekymringsfulle er kanskje likevel følelsen av manglende medvirkning. Når et helt nærmiljø opplever at beslutninger presses gjennom uten reell dialog, svekkes tilliten til kommunen og til de demokratiske prosessene.

Dette er ikke bare en sak om Kongsveien. Det handler om hvordan byen utvikles, hvem som blir hørt – og hvilke konsekvenser politikernes beslutninger får for vanlige mennesker.

Derfor må stengingen av Kongsveien revurderes og settes på pause og konsekvensene utredes på nytt.