Herold

Steinar Jakobsen er etterpåklok i sin ytring om konkursen, om klimaklovner og aktivistmiljøer (AN, 080526).

Er det ikke lov å prøve seg med industriutvikling i Norge? Noen på ytre høyre mener nei. Man «sløser bort milliarder av skattebetalernes penger» sier kritikerne, uten å legge fram konkrete fakta, eller for å sitere Jakobsen: «en haug milliarder» og «skammelige bonuser».

Hva er det for utsagn? Det er ikke den enkelte skattebetaler som «eier» det fellesskapet (stat, fylke, kommune) har i lovlige inntekter. Det er fellesskapet penger.

Hvor mye er «sløst bort» av skattebetalernes penger i denne saken? MNOK 100, 500, 1000, 3000? Bostyrets endelige beslutning ligger noe fram i tid. Da kan vi få et faktabasert svar.

Nu kan det være at enkelte forretningsplaner, over mange år, senere viste seg å ikke kunne realiseres – til suksess – fordi Norge er et lite land som konkurrerer i en åpen økonomi.

Store nasjoner, som Kina og USA. har langt større finansielle muskler enn de «småbyen» Norge har. Kina er 250 ganger større enn Norge, målt i folketall, og i økonomi. USA har vel 62 ganger folketallet i Norge. USA hadde i 2024 et BNP som var 1,5 ganger større enn Kinas, og 59 ganger større enn Norges.

Morrow – og FREYR – var vel en skalaøvelse, der Norges muskler ble for små. Men flere har meldt seg på for evt. kjøp av konkursboet. Derfor kan det kanskje bli arbeidsplasser og skatteinntekter til stat og kommune, selv om de opprinnelige eierne måtte gi opp. Tar Kina over?

Kina er (var?) jo verdens største «altmuligfabrikk» etter at Deng Xiaoping innførte statlig kapitalisme i 1978, at Kina ble medlem av IMF og Verdensbanken i 1980 og i WTO i 2001. Med sterk statlig subsidiering og investorer fra utlandet økte forbruksvareindustrien enormt og kunne forsyne resten av verden med billige varer. Slik ble ikke bare Norge, men også USA «ranet», ifølge Trump og hans tollklovneri.

Med hele verden som marked, og enorm vekst i egen el-bil-produksjon, og alt annet utstyr som drives med elkraft, blir det krevende å være en småskala batteriprodusent i Norge.

«Noen» burde kanskje ha sett dette da forretningsplanen for Morrow ble utarbeidet, men i en SWOT-analyse er det ofte man legger for mye vekt på de positive elementene, som arbeidsplasser og skatteinngang.

Hvilken regjering som skal ha «skylden» for feilinvesteringen/sløsingen (til hvilken «pris») blir et politisk spørsmål, der historikk for strategiske beslutninger avgjør saken.