Herold

Når mennesker som faktisk bygger samarbeid fremstilles som samarbeidsproblemet, bør varsellampene blinke.

For dette handler ikke bare om én konflikt.

Det handler om et grunnleggende paradoks i norsk beredskap.

Samtidig som det pågår offentlig debatt om fjernledelse, manglende fysisk tilstedeværelse og økende avstand mellom strategiske og operative miljøer, rettes oppmerksomheten mot et av de få miljøene som faktisk har lykkes med å samle hele beredskapskjeden i praksis.

Det er vanskelig å forstå logikken i det.

For Øvelse Nord eksisterer ikke på grunn av organisasjonskart, strategidokumenter eller administrative modeller.

Den eksisterer fordi mennesker over mange år har klart å samle politi, helse, redningstjeneste, frivillige, Heimevernet, HRS, kommuner, skoler og operative fagmiljøer i samme praksisfelt.

Slikt oppstår ikke tilfeldig.

Og det opprettholdes ikke av mennesker uten samarbeidsevner.

Det bygges over tid.

Gjennom tillit. Tilstedeværelse. Faglig legitimitet. Og operativ erfaring.

Derfor blir det et alvorlig signal når praksismiljøer vurderes mer gjennom omdømme, kontroll og prestisje enn gjennom det de faktisk skaper i virkeligheten.

For beredskap handler ikke først og fremst om hvem som har den riktige posisjonen i organisasjonskartet.

Det handler om hvem som faktisk får ulike miljøer til å fungere sammen når det gjelder. Det er nettopp derfor Øvelse Nord har fått den posisjonen den har. Folk reiser fra hele landet for å observere øvelsen i praksis.

Ikke fordi samvirke kan vedtas administrativt. Men fordi ekte samarbeid må bygges mellom mennesker som kjenner hverandre, trener sammen og lærer å fungere under press.

I en tid der totalforsvar, kriseberedskap og nasjonal sikkerhet diskuteres som aldri før, burde slike miljøer styrkes – ikke svekkes gjennom interne prestisjekamper og omdømmehåndtering. Det tar mange år å bygge dem opp. Men kort tid å bryte dem ned.

Prestisje bygger ikke beredskap.

Samvirke gjør.