Herold

Å tie om historien er det første skrittet mot å miste fremtiden.

Den 8. mai markerer vi både vår frigjøringsdag og våre veteraner fra Forsvarets internasjonale operasjoner.

Det er en dag som skal stå som en bauta og en påminnelse om den umåtelige prisen som er betalt for vår frihet. Likevel har stillheten i store deler av vår region i år vært øredøvende.

Som veteran fra internasjonale operasjoner og representant for Flekkefjord Krigshistoriske Forening, er det skuffende å måtte konstatere at vår viktigste merkedag i år ble forbigått i nærmest total taushet i flere kommuner.

Vår region bærer på en unik og tung krigshistorie. Våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre satte liv og helse på spill i motstandskampen. De bar byrdene i årtier etterpå, og deres etterkommere og barn vokste opp i skyggen av en oppofrelse vi i dag knapt kan forestille oss.

Siden 1945 har lokale kvinner og menn i tillegg tjenestegjort i utallige internasjonale operasjoner for å sikre fred og stabilitet i andre deler av verden. At denne dagen da passerer uten offisielle markeringer eller rom for felles refleksjon, sender et signal om en likegyldighet vi verken kan eller skal akseptere. Veteranene krever ikke mye, men for oss som har opplevd realitetene i krigsherjede områder, er det ikke mye forlangt å bli møtt med en liten oppmerksomhet – kanskje spesielt for de som bærer på tunge opplevelser og aldri kom helt hjem.

En urovekkende mangel på interesse

Det tegner seg et urovekkende bilde når man ser den manglende interessen for å markere 8. mai i år. Med hederlige unntak av Lyngdal og Farsund, som gjennomførte verdige og flotte markeringer, virker det som om flere kommuner har glemt fundamentet for at vi i dag kan snakke fritt, skrive og leve i et demokrati, enn så lenge. Friheten er skjør, det ser vi daglig på hvordan samfunnet forandres både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Disse kommunene hadde ikke et ord på sine offisielle hjemmesider, ingen hilsen i sosiale medier, -ikke en eneste setning om 8. mai så langt man her har kunnet bringe på det rene.

I en tid der våre grunnvoller ristes av et stadig mer konfliktfylt samfunn og en økende følelse av utrygghet, er 8. mai viktigere enn på mange tiår. Det sies at den som glemmer historien, er dømt til å gjenoppleve den. Vi må derfor stille oss selv noen ubehagelige spørsmål:

Har friheten blitt en så selvfølgelig vane at vi ikke lenger ser verdien i den?

Har vi ikke lenger tid til å hedre dem som kjempet for oss?

Hvilke verdier overfører vi til neste generasjon når vi ikke tar oss bryet med å markere våre viktigste dager, det være seg 8. mai eller Krigsseilernes dag 10. mai?

Takknemlighet og formaning

Jeg vil rette en stor takk til Lyngdal og Farsund kommune. Dere holdt verdigheten oppe og ivaretok historien med respekt for våre helter fra andre verdenskrig og våre veteraner fra internasjonale operasjoner.

Til de andre kommunene som valgte tausheten: Å utelate en markering av denne dagen er respektløst overfor alle som har ofret noe i frihetskampen fra 1940 og frem til i dag. Vi gjentar ofte ordene «Aldri mer 9. april» og «Vi må aldri glemme». Skal disse ordene ha innhold, kan vi ikke la våre merkedager forbigås i stillhet. Det finnes det ingen unnskyldning for.

For Konge og fedreland.