Herold

Saken om ekteparet Strømsvik og Rindahl i Bodøsjøen har berørt meg på mange vis. Jeg tenker at ingen mennesker skal utsettes for noe sånt. Og at her må det ryddes opp umiddelbart! Initiativet bør etter min mening komme fra Bodøsjøen skole, hvor de fleste ungdommene, mest sannsynlig, har tilhørighet.

Gjennom formålsgrafen har skolen et naturlig utgangspunkt for å kunne få satt en sluttstrek for denne type oppførsel. I paragraf 1–3 heter det: «Opplæringa skal, i samarbeid med heimen, opne dører mot verda og framtida» (…) « skal utvikle kunnskap, dugleik og holdninger som gjer at dei kan meistre livet sitt og delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.» Skolens samfunnsmandat er å bidra til å utvikle eleven til «gagns menneske». I det ligger det utfordringer langt utover det å begrense seg til det som foregår innenforskoletida.

Sett fra mitt synspunkt er det selvsagt at skoleledelsen, gjerne i samarbeid med politiet i Bodø, tar kontakt med de nærliggende skoler, Grønnåsen, Alstad B og Alstad U og kaller inn til et felles folkemøte. Dette for å belyse alvoret i saken. Det høres kanskje dramatisk ut, men jeg skal begrunne hvorfor.

Jeg er «etterkrigsbarn», vokst opp i Bodø på 1950-60-tallet. Vi var mange barn i byen på denne tida, og uteleken ble henvist til byens gater og parker. Da oppsto det gjerne gjengersom opererte innenfor hver sine områder, kjent under navnet «Hernesrampen», «Rønvikrampen» og «Byrampen». Sistnevnte var delt av Bankgata, gjennom «Østbyen – og Vestbyenrampen». Sjøl hørte jeg til førstnevnte, oppvokst i Rensåsgata, med Frimurerlosjen som nærmeste nabo.

De fleste foreldrene våre var i fullt arbeid og jobbet ofte til langt på kveld. Som slitne barneforeldre var det lettvint å sende oss ut og leke, for dernest å kalle oss inn til lekselesing, kveldsmat og lesestund. De var stort sett intetanende om hva vi foretok oss på ettermiddagstid. For det meste lekte vi fredelig i gatene, men vi drev også «lyssky» virksomhet, som å ringe på dører og gnikke på vindusruter. For så å stikke av og skjule oss i hekker og bakhager. Morsomst var det å plage de som kom løpende kom etter oss og aldri klarte å finne oss.

Frimurerlosjetomta var et yndet lekeområde. Tomta var et villnis som egnet seg godt for gjemsel, særlig etter mørkest frembrudd. En høstkveld, da jeg gikk i sjette, fant vi på at vi kunne utvide spennings – lekefeltet ved å knuse lyspærene på gatelyktene og mørklegge deler av Tordenskjoldsgata. Her ble det guttene som utøvet jobben, med treffsikre kast av småstein, mens vi jentene sto rundt og heiet på dem. Til alt uhell (eller hell), ble dette registrert hos politiet, som nærmet seg med «Svartemarja» og ulende sirener. Hvorpå et titalls «småramp», deriblant jeg, forsvant inn i hekkene i nabokvartalet. Etter en times tid, torde vi å titte frem, og jeg ruslet hjem som om ingenting hadde hendt.

Men hjemme var de blitt alarmert! Dette endte med full tilståelse om alle rampestrekene jeg hadde vært med på. I tillegg til ringing på dører, gnikking på vinduer og knusing av gatelykter gjaldt det også litt smånasking på Olakiosken. Dette resulterte i en «rettergang» sammen med min far for å be om unnskyldning til de naboene vi hadde plaget som verst. Jeg måtte også levere fra meg lommepengene for de neste ukene for å betale tilbake til Ola-kiosken et skjønnsmessig beløp for naskingen. Det satte sluttstrek for plaging og smånasking fra min side!

«Hvor er foreldrene?» spørres det om i saken om Jekteveien? Jeg tror det er med foreldre flest, som med myrsnipa: «Enhver synes best om sine barn!» Det er lett å se gjennom fingrene når slike ting skjer og tenke at «dette gjelder ikke mitt barn». Men barn flest utfordrer gjerne spenninger. Det ligger naturlig i et barnesinn.

I mitt barndomstilfelle var politiet til god hjelp for at jeg ikke endte som småkriminell. I tilfelle «Jekteveien» har politiet tilbudt sin hjelp for å løse saken. Siden, som mangeårig lærer og skoleleder, har jeg hatt god erfaring med samarbeid med politiet i Bodø i denne type saker. De har jeg bare godt å si om.

Dette tilbudet bør Bodøsjøen skole ta imot med takk, før det hele utvikler seg til langt verre forbrytelser enn eggkasting.