Herold

Barna kommunen sier den vil hjelpe, risikerer å betale den høyeste prisen.

Åttende mai 2026 brukte Tromsø kommunes oppvekst- og utdanningsutvalg syv og et halvt minutt på å vedta flyttingen av Sámeluohkká, de samiske opplæringsgruppene fra Prestvannet til Workinnmarka skole. For politikerne kan dette ha fremstått som et effektivt vedtak. For barna og familiene deres er det et alvorlig eksempel på hvordan administrativt tempo kan overkjøre barns psykososiale trygghet.

Ingen bestriderbehovet for bedre lokaler. Prestvannet skole har åpne landskap som gjør det vanskelig å gi elevene det skjermede språkbadet samisk språkopplæring krever. Skolen mangler også nødvendige rom for duodji. Workinnmarka skole kan utvilsomt tilby bedre fysiske rammer. Problemet er derfor ikke at kommunen vurderer flytting. Problemet er måten flyttingen presses gjennom på.

Administrasjonen fikk klarsignal til å utrede saken i desember 2025, men elever og foreldre ble først reelt involvert gjennom en spørreundersøkelse i april 2026, knapt en måned før det politiske vedtaket. Denne korte tidslinjen har skapt en akutt belastning for mange av barna. I undersøkelsen uttrykker flere uro, tristhet og frykt for å miste vennskapene sine i de norske klassene. De frykter også å miste den trygge skoleveien, fritidsrutinene og fellesskapet de har brukt år på å bygge.

Samtidig må det sies klart:Ikke alle foreldre er imot flyttingen. En del støtter det raske vedtaket, og lærerstaben har også sluttet opp om flytting til Workinnmarka. Det er forståelig. De fysiske forholdene ved Prestvannet er ikke bare upraktiske, men alvorlige for både læring, arbeidsmiljø og samisk språkopplæring. Nettopp derfor er denne saken så vond. Kommunen har skapt en situasjon der foreldre, lærere og barn tvinges til å velge mellom to nødvendige hensyn: gode rammer for språk og undervisning på den ene siden, og sosial trygghet og tilhørighet på den andre.

Kostnaden vedden raske prosessen er derfor ikke bare uro hos barna. Den er også en splittelse i et lite og sårbart miljø som trengte samling, tid og tillit. Når prosessen går for fort, blir uenighet lett til motsetning. Foreldre som ønsker gode undervisningsrom, kan bli stående på den ene siden. Foreldre som frykter sosialt brudd og utrygghet, kan bli stående på den andre. Begge bekymringene er legitime. Det er kommunens ansvar å sørge for at de ikke settes opp mot hverandre.

Den raske prosessenhar dessuten allerede satt spor i forholdet mellom det samiske og det norske miljøet ved Prestvannet. På to foreldremøter i midten av april, et for 4.-7. trinn og et for 1.-3- trinn, ble plassproblemet, slik flere foreldre oppfattet det, fremstilt som om tilstedeværelsen av de samiske elevene var selve årsaken til skolens kapasitetsproblem. Når en slik forståelse får feste, blir veien kort til den brutale formuleringen om at problemet kan løses ved at man «blir kvitt de samene». Enten dette var ment slik eller ikke, viser reaksjonene hvor uheldig prosessen har vært. Den har gjort samiske barn synlige som problem, i stedet for som elever med rettigheter og behov.

Det er nettoppdette som gjør saken så alvorlig. I over 20 år har Prestvannet vært en sjelden arena i Tromsø: et sted der samisk nærvær er blitt en vanlig del av skolehverdagen. Samiske og norske barn har delt korridorer, skolefritidsordning, idrettslag og vennskap. Dette fellesskapet kan ikke flyttes like enkelt som pulter, tavler og lærebøker.

Nå risikerer kommunenå flytte en sårbar minoritetsgruppe inn i et nytt skolemiljø før vertssamfunnet er godt nok forberedt. Barna har selv sagt at de er redde for å bli ertet eller sett på som «rare» på den nye skolen. Når denne frykten allerede finnes, burde kommunen ha brukt tid på å bygge tillit, forberede familier og sikre en trygg overgang. I stedet har saken blitt skjøvet fremover i et tempo som passer systemet bedre enn barna.

Kommunedirektøren viser til at tidsløpet har vært styrt av nødvendige avklaringer på overordnet nivå, og at tidligere involvering derfor har vært vanskelig. Det kan forklare administrasjonens rekkefølge. Det forklarer ikke hvorfor barnas trygghet måtte bli salderingsposten.

Samisk utdanninghviler på to nødvendige vilkår. Det ene er gode fysiske rammer for språk, duodji og læring. Det andre er sosial trygghet, tilhørighet og vern mot utenforskap. Kommunen behandler nå det første som akutt og det andre som noe som kan ordnes etterpå. Det er en farlig feil.

Fysiske eiendelerkan flyttes i løpet av en sommerferie. Tillit mellom barn, foreldre og skolemiljø bygges langsomt. Når vedtak om barns fremtid bankes gjennom på syv og et halvt minutt, viser Tromsø kommune at byråkratiets hastverk har fått veie tyngre enn den varsomme farten menneskelig integrering krever.

Resultatet ersørgelig forutsigbart: Barna kommunen sier den vil hjelpe, risikerer å betale den høyeste prisen.