Plattformenes makt over redaktørene ser ut til å ha blitt alminneliggjort – redaktørene har tilpasset seg, skriver Einar Hålien.

Ti år etter «Dear Mark» skremmer dette bildet meg

Plattformenes innflytelse er minst like stor, men mindre synlig.

I år er det ti år siden Aftenposten fikk internasjonal oppmerksomhet for sitt åpne brev til Meta-sjef Mark Zuckerberg. I «Dear Mark» forklarte daværende sjefredaktør Espen Egil Hansen hvorfor han ikke ville rette seg etter Facebooks krav om å fjerne et viktig bilde fra Vietnamkrigen fra Aftenpostens Facebook-sider. Til tross for EU-reguleringer blander plattformene seg inn i redaktørstyrte mediers innhold omtrent som for ti år siden, bare mindre synlig.

Facebook ville fjerne Nick Uts ikoniske foto av vietnamesiske barn som løp fra et napalmangrep. Bildet ble fjernet fordi det viste nakenhet, uten hensyn til kontekst.

Begrepet «redaktørstyrte medier» har en begrunnelse. I frie og uavhengige medier må det være de ansvarlige redaktørene, og ingen andre, som bestemmer hva som skal publiseres, og hvordan. Begrunnelsen er at folk skal kjenne seg trygge på at det ikke er andre interesser som styrer de redaksjonelle mediene enn hensynet til brukernes behov for balansert og troverdig informasjon. I Norge har dette vært en selvfølge i mange årtier – det er over 70 år siden Redaktørplakaten ble signert, og fem år siden det viktigste innholdet i plakaten ble gjort til lov i det som kalles Medieansvarsloven.

Bedre ... men mest på papiret

Hva har skjedd på disse ti årene – har plattformene blandet seg mer eller mindre inn i redaksjonelt innhold? Er noe endret når det gjelder disse økonomiske gigantenes rolle som eiere av det meste av verdens digitale infrastruktur?

Det korte svaret er at EU har fått på plass viktige lover som skal tøyle plattformenes makt og ansvarliggjøre dem, men at det åpenbart er vanskelig å få så kompliserte regler til å fungere godt i praksis, spesielt når flere av gigantene stritter imot med alle de ressursene de har. Når det gjelder plattformenes innflytelse over redaksjonelt innhold spesielt, er denne like stor som før, men mindre synlig, mest fordi innblandingen er alminneliggjort.

Digital Services Act (DSA), Digital Markets Act (DMA) og European Media Freedom Act (EMFA) er de viktigste EU-lovene fra de siste årene som skal rydde opp i det digitale markedet. Ledestjernen har vært at det som er forbudt i den analoge verden, også skal være forbudt i den digitale. EU har gått foran internasjonalt med helt nødvendige reguleringer. Mer negativt er det at man har gått fra nødvendig regulering til overregulering, og at alt reguleringsarbeidet tar for mye politisk oppmerksomhet i en situasjon der man burde gjort mer for å styrke EU-landenes digitale konkurranseevne målt mot USA og Kina.

I DSA er de strengeste kravene rettet mot de aller største aktørene – digitale plattformselskaper med over 45 millioner månedlige brukere. Kravene til å fjerne ulovlig innhold er presisert og detaljert i denne loven. Det stilles krav om at plattformene selv skal identifisere, analysere og rapportere risiko på plattformene, og at de skal gjennomføre risikoreduserende tiltak, som for eksempel å endre algoritmene.

I forholdet mellom plattformer og redaktørstyrte medier har vi kommet i en situasjon der beredskap mot plattformenes innblanding er blitt normalen

DMA er først og fremst laget for å hindre de aller største i å misbruke sin dominerende stilling. Den har blant annet bestemmelser som skal hindre gigantene i å lukke brukerne inne i deres egne systemer for å holde konkurrentene unna, og de skal ikke kunne ta urimelig mye betalt for tjenester de er nesten alene om å levere.

Normalisert innblanding

I store deler av EU har man manglet en tydelig beskrivelse av redaktørenes ansvar, noe som var grunnen til at European Media Freedom Act (EMFA) ble vedtatt i fjor. Her blir de redaksjonelle medienes frihet, spesielt fra statlig innblanding, regulert. I denne loven er det en egen bestemmelse som er direkte knyttet til plattformenes innblanding i redaksjonelt innhold.

I Schibsted har vi arbeidet hardt for å få et unntak fra plattformenes brukervilkår for redaktørstyrte medier. Kompromisset er blitt bestemmelsen i EMFA, som skal sikre en reell dialog mellom plattform og ansvarlig redaktør i situasjoner der en plattform ønsker å fjerne eller endre redaksjonelt innhold.

I forholdet mellom plattformer og redaktørstyrte medier har vi kommet i en situasjon der beredskap mot plattformenes innblanding er blitt normalen.

Ansvarlig redaktør i VG, Gard Steiro, sier at han og andre redaktører må tenke på hva plattformene de bruker, vil akseptere og ikke, hver eneste dag. De må for eksempel være forsiktige med bilder som viser blod. Dette kan være utfordrende i en situasjon der mye redaksjonell kapasitet må brukes på krigsdekning. Steiro sier at redaktørene har vært nødt til å tilpasse seg for å unngå situasjoner der de pådrar seg sanksjoner fra plattformene og blir stengt ute fra viktige distribusjonskanaler.

Blod, hud ... og politikk?

Arbeidet med å regulere tek-gigantenes adferd viser både demokratiske, strukturelle og politiske problemer som er typiske for vår tid. Et mulig problem for demokratiet, og for rettssikkerheten, er hva som blir situasjonen når giganter gjør alt de kan for å unngå å bli regulert. Selv om hvert enkelt tiltak for å hindre lovgivning er legitimt, kan effekten av summen bli at det i praksis blir ekstremt vanskelig å få nødvendig lovgivning på plass på en effektiv måte.

Blant de strukturelle problemene ser vi EUs styrker og svakheter. EU har vært først ute med reguleringer som er helt nødvendige for å unngå at plattformene og det innholdet de formidler, gjør skade på mennesker og samfunn og knekker enhver mindre konkurrent. Svakheten ligger i EUs evne til gjennomføring, spesielt i de tilfellene der hvert enkelt medlemsland selv skal ha ansvar for tilsyn og oppfølging. Alle disse såkalte flaggskipreguleringene gjelder også Norge som EØS-land, men problemet her er at de ligger i den svært lange køen av EU-bestemmelser som venter på å bli implementert.

Politisk er det anspente forholdet mellom EU og USA det viktige nå. Den amerikanske administrasjonen liker ikke at EU vedtar reguleringer som begrenser de amerikanske plattformene, og dermed har gigantene støtte på hjemmebane for å sette seg på bakbeina.

Skremmende bilde

Plattformenes makt over redaktørene ser ut til å ha blitt alminneliggjort – redaktørene har tilpasset seg. Men hva om plattformenes inngrep ikke lenger kommer som et resultat av nyhetsbilder de ikke aksepterer, men også som resultat av politiske ytringer? Hva om vi kommer dit at for eksempel skarp satire rettet mot USAs president får plattformene til å gripe inn? For kort tid siden ville noe slikt vært utenkelig – det er det ikke lenger.

Det er mulig å forstå at plattformene har brukervilkår som skal beskytte brukerne mot støtende materiale, men det er ikke mulig å forstå at de mener det er en god idé å beskytte folk mot nyhetsformidling som viser verden slik den faktisk er.

Det bildet som har skremt meg mest de siste årene, viste hverken blod eller hud. Det viste verdens mektigste tek-sjefer bak ryggen på Donald Trump under innsettelsen i januar.