Herold

Mens jeg gikk, smilte jeg for meg selv. Et lite stykke Norge, tenkte jeg. Mine to kulturer. Mine to hjem.

Før helga var jeg på vei hjem til mor i Bodø. Toget var som vanlig fullt, jeg spurte tre menn rundt et bord om jeg kunne sitte på den ledige stolen. De svarte kjapt at det bare var å sette seg. Jeg satte meg ned med den store kofferten min stående ved siden av meg, med hånden rundt håndtaket.

På den andre siden av midtgangen satt en somalisk mann. Jeg fikk øyekontakt med ham. Han smilte og spurte på somalisk om jeg ikke skulle legge kofferten opp. Jeg smilte tilbake og svarte kort på norsk at den var tung. Han tilbød seg å legge den opp for meg. Igjen svarte jeg på norsk at det gikk bra, at det var plass hvis folk måtte forbi.

Jeg var bevisst på at de tre mennene ved min side hørte og fulgte med på utvekslingen vår. Kanskje så de på ham gjennom det samme kulturelle blikket som jeg i øyeblikket så på ham med: at dette ikke er noe man vanligvis gjør. Man snakker ikke med fremmede. Kanskje lurte de også på om vi kjente hverandre, somaliske i vårt ytre uttrykk som vi begge var. Kanskje var det bare jeg som tenkte alt dette, slik jeg ofte gjør, altfor raskt og samtidig.

Kjente uroen komme

Jeg fant frem mobilen min og forsøkte å konsentrere meg om det jeg egentlig skulle gjøre. Jobbmailer. Men akkurat da slo mobilen min seg av. Beleilig nok var det billettkontroll. Jeg la den svarte skjermen på bordet og kjente straks uroen komme. Ikke fordi jeg ikke hadde billett, men fordi jeg var redd for ikke å bli trodd.

Jeg kjente den gamle redselen for å bli oppfattet som ulydig. Ikke ulydig som et valg eller motstand, men som en lesning andre kan legge over kroppen din før du rekker å forklare deg. Som om en avslått mobil, en billett jeg ikke straks kunne vise fram, ikke bare ville si noe om meg, men kaste en stygg skygge over alle som lignet på meg.

Jeg har skrevet om dette før, om den utmattende trangen til å gjøre rett, forklare rett, smile rett, være etterrettelig nok til at ingen skal få grunn til å mistenke noe større enn situasjonen selv.

Da konduktøren kom bort, skyndte jeg meg med å si at mobilen min nettopp hadde slått seg av, at det så ut som den oppdaterte seg, men at jeg hadde billett, og at hun gjerne måtte komme tilbake om noen minutter. Hun smilte og sa at det gikk bra. Jeg understreket likevel at hun gjerne måtte komme tilbake. Hun smilte igjen og gikk videre.

Les også Erik Stephansen: Dette er Sumayas metode

Mannen ved siden av meg, han samme som hadde fortalt de to andre at formen var dårlig etter for mange vinglass kvelden før, og som de hadde huffet sympatisk med, sa at det var irriterende når telefoner «går konk». Jeg så på ham og sa at det var rart, for jeg kunne ikke huske å ha aktivert noen oppdatering.

Situasjonen var klein

Så snudde jeg meg, men da begynte den somaliske mannen på den andre siden å snakke med meg igjen. Han sa at konduktøren ikke kom til å komme tilbake. Hun stoler på deg, sa han. Også dette på somalisk.

Jeg svarte på norsk at jeg håpet hun kom tilbake, for jeg syntes situasjonen var klein. Jeg hørte selv hvor kort jeg svarte. Hvor mye jeg ville holde situasjonen innenfor rammene av det lille vinduet som finnes her til lands, der fremmede kan utveksle noen ord, kanskje en liten pingpongrunde med fraser, men der vinduet også raskt forventes å lukkes igjen.

For jeg er jo vant til det. Jeg liker det til og med. Freden og stillheten i fellesrom. Adskiltheten som sosialt forventes. Vi sitter tett, men later som vi ikke gjør det. Vi er i samme rom, men ikke i samme rom sammen.

Fortsatte å snakke

Så der satt han og fortsatte å snakke med meg, denne blide, nysgjerrige somaliske mannen, mens jeg på innsiden tenkte: onkel, vi er ikke i Somalia. Eller kanskje: onkel, nå ser de på oss. Eller kanskje mest: slutt å gjøre meg synlig.

Jeg merket at jeg utelukkende forholdt meg på Goffmans frontstage. Jeg var bevisst på lydnivået mitt, på språket mitt. Jeg svarte på norsk der han snakket somalisk. Ikke fordi jeg ikke kunne svare ham, men fordi jeg hele livet har lært meg at noen språk får mer negativ oppmerksomhet enn andre. Somalisk er et av språkene jeg har vokst opp med å dempe i offentlige rom. Det er mitt morsmål, men også et språk jeg har lært å passe på. Som om jeg, ved å bruke det, også trekker hele mitt vesen tydeligere frem.

Men han lot seg ikke begrense av min begrensning. Han spurte hvor dialekten min var fra, hvor jeg skulle, når jeg kom til Norge. Han var lett å prate med. Han jobbet som sveiser på oljeplattform, fortalte han. Turnus, to uker på og to uker av, i Hammerfest. Vi snakket om familie, arbeidsrytme, barna hans som var voksne, om at han var skilt, bodde for seg selv og var fornøyd med det.

Han hadde en ro over seg, ikke bare den roen voksne menn kan få når de ikke lenger later som livet er noe annet enn det er, men kanskje også den roen som kan følge med å ha kommet til Norge som voksen. Han virket ikke like innviklet i de små kodene jeg selv har lært. Ikke like hindret av dem. Som om han kunne være her uten å hele tiden spørre seg hvordan «her» krevde at han skulle være.

Freser mot TV 2: – Skammelig

Kjente meg komfortabel

Og et sted i samtalen sluttet jeg å oppleve ham som en avbrytelse. Jeg sluttet, i hvert fall litt, å overvåke hvordan kroppen min virket i rommet. Hvor stor plass jeg tok. Jeg kjente meg til og med komfortabel nok til å snakke somali med ham.

Kanskje var det nettopp hyperbevisstheten min som gjorde meg friere. Da jeg først så den, da jeg først forsto hvor hardt jeg forsøkte å regulere meg selv, mistet den litt av makten sin. Eller kanskje var det bare han. At hans uanstrengte åpenhet smittet. De små linjene mellom oss, som før hadde vært trukket opp av høflig avstand, var ikke borte, men de var blitt mykere. Kanskje er det slik fellesrom egentlig oppstår. Ikke fordi vi sitter ved siden av hverandre, men fordi noen våger å gjøre avstanden litt mindre. Vi gjør hverandre modige, tenker jeg nå når jeg ser tilbake.

Og da jeg først var i gang, tenkte jeg: I might as well. Jeg snudde meg til sidemannen, han som med små lyder hadde signalisert til verden at han denne morgenen befant seg i de kroppslige konsekvensene av gårsdagens valg. Jeg pekte på den tomme Powerade-flaska foran meg og sa: «Du har kanskje allerede gjort det, men jeg har lest at elektrolytter hjelper.» Han så litt undrende på meg. Mannen foran ham plukket opp den tomme flaska og istemte. Stakkaren sa at han bare hadde drukket Farris, men han nikket og smilte, som om han tok informasjonen til etterretning. Så snudde jeg meg tilbake til min ennå blide, nysgjerrige samtalepartner, og vi fortsatte samtalen.

Da toget kom til Lillestrøm, reiste den somaliske mannen seg. Han takket for samtalen. Jeg takket ham tilbake og så etter ham da han gikk. Så plukket jeg opp telefonen min igjen. Den hadde våknet til liv. Han hadde rett: Konduktøren kom ikke tilbake.

Smilte for meg selv

Mennene ved min side var stille da. Jeg forsøkte å fokusere på mobilen, men etter en liten stund spurte han med nordnorsk dialekt om jeg kjente til sekstimers arbeidsdag. Det gjorde jeg. Jeg spurte om det ikke var SV som nylig hadde uttalt seg om det. Det var det, kunne han si. Det hadde vært på Debatten, sa han, og så gjorde han noe som overrasket meg: han snudde mobilen sin mot meg.

Og slik satt jeg plutselig der med tre menn jeg ikke kjente og så på et klipp fra Debatten om sekstimersdag. Ikke hadde jeg fått med meg at det var tema. De var engasjerte i spørsmålet, for de jobbet i Tine og hadde selv erfart å arbeide sekstimersdag for en del år siden. Vi snakket om arbeidstempo, belastning, effektivitet, om at man kanskje får gjort like mye når arbeidsdagen er kortere, om kroppene våre og tiden vår og hva slags liv arbeidslivet gir rom for.

Så var vi plutselig fremme ved Gardermoen. Nå var det min tur til å reise meg og takke for samtalen. De tre hyggelige mennene takket tilbake. Jeg tok kofferten min, gikk ut av toget.

Mens jeg gikk, smilte jeg for meg selv.

Et lite stykke Norge, tenkte jeg. Mine to kulturer. Mine to hjem.

Innlegget ble først publisert på Alis Facebook-side.

Populære videoer