Herold

«Bære du å trøkk, så ska du se det går snart», sa konduktøren til passasjeren ved kaffeautomaten. «Så ho sa», tenkte jeg.

Etter den dramatiske rasulykken i Levanger i fjor, er det togsett beregnet for Trønderbanen på Nordlandsbanen. Nordlandsbanens togsett er «fanget» i Trøndelag på sørsiden av raset, og Nordlandsbanen har dermed togsett beregnet for Trønderbanen. Det vil altså si at på langtur sørover og nordover kjører tog som egentlig er beregnet for en kjapp tur mellom Verdalen og Værnes, ikke mellom Bodø og Trondheim. Forskjellen som passasjer er at setene ikke kan reguleres noe særlig, og at det ikke er restaurantvogn, familievogn eller premiumvogn, og at det er buss for tog fra Steinkjer. En annen ting er at de hydrauliske lydene mellom vognene på Trønderbanen høres akkurat ut som sopp-zombie-monstrene i «The Last of Us», og jeg prøver å la det gjøre turen mer spennende. Og det går, faktisk.

Trønderbanetog på Nordlandsbanen fungerer utmerket i nøden, for annet kan man ikke gjøre. Og vi vet at ingen er skyld i raset og at ting tar tid, så jeg klager ikke. SJ Nord gjør så godt man kan, alle aktører gjør trolig sitt ytterste, og det tar tid å bygge opp igjen og sikre og alt sånt. Men. Én ting kan SJ Nord gjøre bedre: Kaffeautomaten på toget. Du salige skinnegang, for et forbedringspotensial.

Et kvarter etter avgang fra Bodø til Steinkjer i forrige uke, hørte jeg en mekanisk kvinnestemme i kupeen som sa «Vennligst velg ønsket produkt». Igjen. Og igjen. Jeg lente meg etter hvert ut i midtgangen i fall noen trengte assistanse for å velge ønsket produkt. Jeg så to voksne karer, far og sønn, som forsøkte å kjøpe kaffe. De dro kortet og trykket på knappen for svart kaffe, men ingen kaffe kom.

Da faren ikke fikk det til, forsøkte sønnen. Kortet ble både dratt og kaffeknappen trykket på. Niks. De ga til slutt opp. Få minutter senere skulle en annen prøve seg, hun dro kortet og trykket på kaffeknappen, og DERR! Der kom det kaffe! Far og sønn hørte automaten dure og kaffen fylle pappbegeret, og de strenet mot automaten og stilte seg i kø. Nu jävlar. Far dro kortet og trykket på kaffeknappen. Ingen kaffe. Begge lo oppgitt hoderystende. Dette skulle da ikke være mulig? Den eldre prøvde nytteløst igjen, og ba sønnen om å forsøke. Og sannelig fikk sønnen kaffe. Han måpte, mens far hass sto og lo. Og gjetergutta der omkring var også kaffetørste og kom støttende til, flere forsøkte seg uten å klare det, men ved Valnesfjord fikk to personer på rad plutselig kjøpt kaffe, og det ble nær oppstandelse. Og det var da konduktøren kom forbi og forklarte hvordan dette henger sammen. Kaffeautomaten må ha mobildekning for å fungere. Om kaffeautomaten ikke har dekning, får man ikke betalt for kaffen, og da får man heller ikke kaffe. Og når mister man dekning på Nordlandsbanen? I nesten hver dype dal og skråning. Og i hver tunnel. Ingen dekning, ingen kaffe, og det er 156 tunneler på Nordlandsbanen.

Konduktøren forsøkte av elskverdighet å hjelpe så godt han kunne. «Nu e det ikke tunnel. Nu kan du prøv!» sa han. «Nei, dårlig dekning, sorry. Men nu! TRYKK! Nei, tunnel igjen, beklager». Men så kom vi altså til Fauske med noen minutters opphold på stasjonen, og der fikk kaffemaskinen kjørt seg. «Vennligst velg ønsket produkt» sa den igjen og igjen – men nå var forskjellen at folk faktisk fikk ønsket produkt. Jeg tør vedde på at samtlige skulle ha svart kaffe. Endelig solid og varig dekning i flere minutter på rad. Elskede Fauske. Jeg satt og fantaserte om at hvis jeg lagde en kaffeautomat på toget, skulle den hatt stemmen til Odd Børretzen. Og han skulle spørre lunt og kjærlig i ulike varianter: «Kjære gjest, hva kan jeg friste med i dag?» eller «Hva skal det være – in the mooorning?» .«Det bi mye inn og ut her», sa konduktøren, og i hodet mitt var det primitiv «Så ho sa»-fest. «Så ho sa» er for øvrig den nordnorske og litt mer tilbakeholdne og intelligente måten å si «Sa brura» på. «Hu sa så brura òg den gongen» er langtekkelig trøndersk. Det enkle «Sa brura» er bedre, men «Så ho sa» er mer elegant. Man trenger ikke si hvem som sa det, det skjønner man. Uansett var det ikke måte på «Så ho sa»-situasjoner – uten å si «Så ho sa».

Folk som ikke drikker kaffe vet forresten ikke hva det vil si å være skikkelig kaffetørst. Jeg hadde drukket meg opp før jeg dro hjemmefra, men jeg visste at suget ville komme etter hvert. Det var bare å håpe på en tunnelfri strekning med god dekning. For det triste er at etter hvert som man ikke får kjøpt kaffe, så gir man opp. Jeg så passasjerer som forsøkte flere ganger uten å få kjøpt kaffe, og til slutt blir man engstelig for at de andre i kupeen tror man ikke har penger, og så går man og setter seg og er både mer kaffetørst enn før, og litt medtatt og flau. Som om man ikke har nok av andre ting å være medtatt og flau over.

Og det er fortærende greier: Det er rikelig med kaffe, kokende vann, det er strøm og vi har penger. Alt ligger til rette for å kjøpe kaffe, men i store deler av strekningen på verdens vakreste togreise er det ikke mulig å få kjøpt kaffe fra automaten. Og igjen skal man bli minnet om sårbarheten rundt Nordlandsbanen.

Jeg skal ikke ta den velkjente «Vi sendte folk til månen i 1969», men hallo. Jo, jeg skal ta den, faktisk. Vi sendte folk til månen i 1969, men vi får ikke kjøpt kaffe på Nordlandsbanen i 2026 fordi kaffemaskinen må ha dekning. Er dette et stort problem mot alt annet? Nei. Men det er like fullt et problem. Vi er et av verdens mestdrikkende kaffefolk. Fredselskende og kaffetørste passasjerer skal ikke behøve å slåss mot en automat som er vrang fordi den ikke vet annet. Og jeg mener det må være en menneskerett at en eldre herre med sønn som skal til Mosjøen må få kaffe til nistematen sin.

Jeg hadde også niste, men hva bedre er: Jeg hadde også med et solid stykke marsipankake fra Ad Lib Jazzklubbs 50-årsjubileum. Og det er kanskje mulig å spise marsipankake uten kaffe til, men det er ikke en øvelse jeg har lyst til å forsøke å mestre. Jeg ventet til en tunnelfri strekning mellom Dunderland og Storforshei, og det gikk. Jeg dro kortet og trykket på knappen og fikk kaffe, og følte kolossal tilfredsstillelse. Og var kaffen god? Absolutt. Mer enn overkommelig. Og siden jeg var så lykkelig over å få kjøpt den, var opplevelsen som å få den beste espressoen i Roma. Ikke at jeg egentlig liker espresso, og ikke har jeg vært i Roma, men jeg ser for meg at det er slik det føles. Når ting er på plass, liksom. Når verden går på skinner, og koffeinen treffer. Konduktøren gikk forbi og prøvde å hjelpe folk med kaffen, og i hodet mitt var det full «Så ho sa»-fest. Det er plumpt, men når det først har satt seg er det ingenting å gjøre med. «Ikke driv å trøkk så mye, bare sett han inn». «Nu kjem han!» «Der gikk det». Og så videre.

Om en og en halv måned er normalt togsett på plass. Den 22. juni er visstnok datoen. Og jeg har et ypperlig forslag til SJ Nord-kampanje før den tid: Ha flere fulle kaffekanner ved start i Bodø på sørgående, og samme på Steinkjer på nordgående. Server gratis kaffe til alle passasjerer. La kannene få påfyll på betjente stasjoner underveis. Bruk klassiske kaffekanner med knapp på toppen som alle forstår, og som ikke trenger dekning for å fungere. Og kjør på med kampanjen: «Unik mulighet! Frem til 22. juni kan du ta ekte Trønderbanetog på Nordlandsbanen! Gratis kaffe til alle reisende!». Jeg spår suksess.

Manglende kaffe på toget grunnet tunneler er smått mot alt mulig annet man må kjempe for. Men de små tingene er også viktige. Kaffe på verdens vakreste togreise handler om å gjøre reisen til en opplevelse.

Lykke til med åpningen! Peis på. Så ho sa.