VOL – også kjent som Vesterålen Online og vol.no – holder til på Sortland og er en regionavis som dekker kommunene Andøy, Bø, Hadsel, Sortland og Øksnes.

«Når overskriften brukes for å ramme, ikke for å opplyse»

Du leser nå en meningsartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Christoffer Ellingsen følger nå opp sitt tidligere innlegg «Heng bjella på kommunedirektøren» med et nytt med overskriften «Venstre har medansvar for ansettelsen av kommunedirektøren». Det er en overskrift som ikke først og fremst søker å klargjøre ansvarslinjer, men å ramme politisk. Når Venstre løftes fram i tittelen, flyttes oppmerksomheten fra sak til merkelapp – og fra system til symbol.

Mitt tidligere tilsvar handlet ikke om å fraskrive meg ansvar for egen stemmegivning, og heller ikke om å bagatellisere de alvorlige forholdene som nå undersøkes. Det handlet om noe mer grunnleggende, forskjellen mellom å fatte beslutninger i samtid, innenfor etablerte prosesser og et begrenset kunnskapsgrunnlag, og å fordele moralsk skyld i ettertid som om informasjon, mandat og handlingsrom var likt for alle.

Når Ellingsen nå hevder at tilstrekkelig kunnskap forelå allerede ved ansettelsen, og at advarsler ble gitt, er det riktig å si at disse vurderingene ikke var en del av det formelle beslutningsgrunnlaget kommunestyret hadde til rådighet. En folkevalgt kan ikke basere vedtak på indirekte opplysninger, tredjepartsfortellinger eller informasjon som ikke er lagt fram på en måte som gjør den etterprøvbar og rettssikker. Det ville i så fall innebære å forlate helt sentrale prinsipper for demokratisk beslutningstaking.

Venstre stemte for innstillingen fordi den forelå som eneste innstilling, etter en lukket og formelt korrekt prosess, fra et ansettelsesutvalg ledet av ordfører. Det var ikke et uttrykk for moralsk forherligelse av kandidaten, men for tillit til de institusjonene og rollene kommunestyret selv har etablert. Å i ettertid tolke dette som et «sidevalg» i en moralsk fortelling, er å legge en annen logikk til grunn enn den kommunestyret faktisk arbeider etter.

Det jeg fortsatt reagerer på, er hvordan denne saken framstilles gjennom retoriske grep som etablerer et implisitt skille mellom dem som «så klart» og dem som angivelig burde ha gjort det. Når Ellingsens standpunkt gis form av moralsk overlegenhet, forskyves debatten bort fra systemkritikk og over i moralsk raljering. Det bidrar lite til læring – og mye til polarisering.

Vi må lære av denne saken. Det er det bred enighet om. Men læringen ligger ikke i å peke på enkeltpartier eller navngitte folkevalgte i overskrifter. Den ligger i å ettergå rekrutteringsprosessene, informasjonsflyten og hvordan alvorlige forhold håndteres før vedtak fattes – ikke etterpå.

En prinsipiell diskusjon om ansettelsesprosesser og ansvarslinjer tar jeg gjerne – på saklig grunnlag. Poenget mitt er og har hele tiden vært at slike diskusjoner må skje i rett rekkefølge. Fakta må på bordet først, vurderingene deretter, og de politiske konklusjonene til slutt.