Herold

Statens tilbud i årets jordbruksforhandlinger burde få varsellampene til å lyse i hele Nord-Norge.

Gapet mellom jordbrukets krav og statens svar er stort, og det rammer skjevt. Mens det legges mer penger på melk og korn, kuttes satsingen på sau og ammeku. Verst av alt: De nordnorske referansebrukene får en bevisst lavere inntektsmulighet for nettopp sau og ammeku enn resten av landet.

Dette er ikke bare tall i et regneark. Dette er kroken på døra for mange gårdsbruk i nord.

Bonde- og Småbrukarlagene i nord: Feil medisin for jord i drift

Vi kan ikke konkurrere på sentrale strøks premisser

Nord-Norge har andre forutsetninger enn Jæren og Østlandet. Vi har kortere vekstsesong, høyere transportkostnader, mindre og mer spredte jorder, og et klima som gjør at korn i stor skala rett og slett ikke er et alternativ for de fleste. Vårt fortrinn er utmarka. Det er gras, sau og ammeku som kan gjøre fjellet og kystlandskapet om til mat. Det er her vi er kostnadseffektive – på naturens premisser.

Når staten nå systematisk nedprioriterer de produksjonene som holder landsdelen i hevd, ber de oss i praksis om å legge ned. For sauebønder i Nord-Norge fortsetter nedleggingen som har pågått i årevis. Fjøs blir stående tomme. Lys slukkes i grend etter grend.

Konsekvensene er større enn for bonden

Matsikkerhet og beredskap: Stortinget sier vi skal øke selvforsyningen. Da kan vi ikke bygge ned den eneste landbruksproduksjonen som faktisk fungerer i store deler av Nord-Norge. I en urolig verden er det direkte uansvarlig å svekke matproduksjonen i den landsdelen som grenser til Russland.

Kulturlandskap og turisme:Sauen er landskapspleieren vår. Uten beitedyr gror Norge igjen. Åpne daler og lyngheier blir til kratt og skog. Det rammer biologisk mangfold, reindrift, friluftsliv og reiselivet som lever av det åpne, vakre nordnorske landskapet.

Bosetting og levende bygder: Ett gårdsbruk gir ringvirkninger. Det er veterinær, snekker, butikk og skolebuss. Når sauen forsvinner, forsvinner grunnlaget for levende bygder. Sentraliseringen Staten ellers sier de vil motvirke, blir resultatet av egen jordbrukspolitikk.

Økt import: Når norsk lammekjøtt og storfekjøtt blir borte fra Nord-Norge, tettes hullet med import. Vi bytter ut mat produsert på norske ressurser, med streng dyrevelferd, mot mat vi har null kontroll på.

Lik inntekt krever ulik politikk

Formålet med jordbruksoppgjøret er å sikre bønder i hele landet mulighet for inntekt på nivå med andre grupper. Når referansebrukene for Nord-Norge gis dårligere inntektsmuligheter enn tilsvarende bruk sørpå, har staten gitt opp det målet. Man kan ikke vedta at et sauebruk i Troms skal være like “effektivt” som et kornbruk på Romerike. Da sammenligner man epler og torsk.

Nord-Norge trenger en jordbrukspolitikk som bygger på våre naturgitte fortrinn, ikke en som straffer oss for dem. Skal vi ha matproduksjon, bosetting og beredskap nord for Saltfjellet, må sau og ammeku prioriteres – ikke salderes bort.

Dette tilbudet må Stortinget korrigere. Hvis ikke, er beskjeden klar: Nord-Norge er ikke viktig i norsk matproduksjon. Og det er en beskjed vi ikke kan leve med.