Herold

Helseminister Jan Christian Vestre forsøker å fremstille seg som forsvarer av fellesskapet. I realiteten åpner han døren for et mer klassedelt helsevesen.

I Politisk kvarterfredag gjorde Vestre det klart at dersom staten skal betale mer for vaksiner, medisiner og behandlinger, må det kuttes et annet sted. Det høres ansvarlig ut. Problemet er at statsråden konsekvent bruker akkurat helse som argument for hva Norge angivelig ikke har råd til.

Når staten trekkerseg tilbake, er det ikke behovene som forsvinner. Regningen sendes videre til folk flest, til arbeidsgivere og til private forsikringsordninger. Det betyr i praksis et todelt helsevesen hvor økonomi i stadig større grad avgjør hvem som får rask hjelp og tilgang til behandling.

En skremmende tilnærmingtil amerikanske todelte markedsbaserte modellen hvor særlig lavinntektsgruppene tilgodesees med begrensede ordninger. La oss umiddelbart fastslå; Amerikanernes helsesystem ikke er bedre enn vårt. Selv ikke for de rikeste!

Det er en utvikling Industri- og Næringspartiet tar tydelig avstand fra. Vi mener staten skal ta hovedansvaret for helsevesenet – ikke skyve kostnadene over på næringslivet og vanlige arbeidstakere. Norske bedrifter skal bruke ressursene sine på verdiskaping og arbeidsplasser, ikke på å kompensere for et helsevesen som gradvis bygges ned politisk.

Det mest oppsiktsvekkendeer hvordan helseministeren bruker ordet «omfordeling». For Vestre virker omfordeling å handle om kun skatt og avgifter – ikke om retten til nødvendig behandling. Da overser han et helt grunnleggende prinsipp: mennesker har ulike behov. Noen trenger dyre kreftmedisiner for å få noen ekstra leveår med familien. Andre trenger livsforlengende ALS-behandling. Og nyfødte trenger vaksiner for å unngå alvorlig sykdom. Så var det økt satsing på kvinnehelse – et tema som kun snakkes om under valgkamp.

Et solidarisk helsevesen må nettopp være villig til å prioritere dem som trenger mest hjelp – også når hjelpen er kostbar.

Likevel vil ikkeregjeringen innføre RS-vaksinen som et offentlig tilbud, til tross for sterke anbefalinger fra både Folkehelseinstituttet og Norsk Sykepleierforbund. Samtidig snakker de samme politikerne ustanselig om at Norge trenger flere barn. Det er vanskelig å ta den bekymringen på alvor når man ikke engang vil prioritere bedre beskyttelse av de aller minste.

Det samme mønsteretser vi for alvorlig syke pasienter. NRK omtalte den ALS-rammede trebarnsmoren Ingibjørg Gisladottir Lauvland fra Arendal i en artikkel i februar. Lauvland fikk avslag på medisinen Tofersen – selv om behandlingen kunne gitt henne mer tid, bedre livskvalitet og til og med ha reverserende effekt. Det mest brutale er at det bare er et fåtall pasienter i Norge som er aktuelle for medisinen. Likevel sier systemet nei.

Regjeringen med helseminister Vestre skjuler seg bak omfordelingsprinsippet og fastslår at pengene ikke strekker til. Ett av verdens rikeste land har ikke råd til medisiner til befolkningen.

Men pengene strekkertil når staten skal subsidiere havvind med 30 milliarder. Disse milliardene strekker også til garantier og lån til feilslått symbolpolitikk som batterifabrikker representerer. Og, millionene sitter løst når det søkes om økonomiske bidrag til internasjonale organisasjoner og stiftelser med tidligere norske toppolitikere i lederroller. Pengene strekker alltid til der prestisjeprosjekter kan få et øyeblikks global oppmerksomhet, der en statsråd kan fremstå som handlekraftig og høste en kortvarig applaus i internasjonale medier.

De samme pengenei statsbudsjettet strekker også til for stadig flere direktører og byråkrater i helseforetakene – en modell Arbeiderpartiet selv innførte under Stoltenberg med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet i Stortinget i 2001.

Helseforetaksmodellen har gitt oss mer administrasjon, flere ledere og lengre avstand mellom pasient og beslutningstaker. Likevel er det pasientene som stadig får høre at «vi må prioritere».

Vi må ogsåtørre å diskutere prioriteringene staten faktisk gjør. Kostnadene knyttet til terroristen bak 22. juli-angrepene har over tid blitt anslått til milliardbeløp. Foreløpig beregning utført av Kapital viser rundt 15 milliarder. Samtidig får alvorlig syke mennesker avslag på medisiner som kan forlenge livet deres. Den kontrasten reagerer folk på – med god grunn.

Når Vestre sier at staten ikke kan betale for alt, bør han også forklare hvorfor helse så ofte taper mot politiske prestisjeprosjekter og et voksende byråkrati.

Industri- og Næringspartiet mener færre syke mennesker er god samfunns- og næringspolitikk. Vi vil ha et helsevesen hvor behandling gis etter behov – ikke etter inntekt, privat forsikring eller hvor ressurssterk arbeidsgiveren din er.

Hvis utviklingen fortsetter,risikerer Norge å bevege seg mot et helsevesen hvor klasseforskjeller avgjør hvem som får hjelp. Det er ikke solidaritet. Det er et politisk valg.