Herold

Debattklimaet rundt korttidsutleie har blitt unødvendig hardt. I Tromsø og andre steder omtales vanlige folk som om de driver hotellvirksomhet i skjul. Det skapes et bilde av utleiere som spekulanter og snyltere. Mange opplever direkte mobbing fra naboer og lokalmiljø.

Spørsmålet er: Er det virkelig verdt å skape konflikt mellom folk som bare prøver å få hverdagen til å gå rundt – i en tid med høye skatter, avgifter og renter?

For de fleste handler utleie ikke om profittjag. Det handler om å bruke egen bolig eller hytte på en fleksibel måte – helt lovlig. Det handler om å få økonomien til å strekke til, holde hus og hytter i stand, og utnytte rom som ellers står tomme. Det er enken eller familien som leier ut rom for å kunne bli boende i hjemmet sitt. Det er de som leier ut hytta noen uker for å dekke vedlikehold. Det er gardsfamiliene i distriktene som tilbyr rom i kårboligen fordi det ikke finnes hotell i mils omkrets – og som må skatte 50 prosent av noen hundrelapper de tjener på sin gjestfrihet.

Hva galt har de gjort?

Mye av debatten bygger på en virkelighetsbeskrivelse som ikke stemmer. De seneste tallene fra Samfunnsøkonomisk analyse viser at fortrengningen til og med i Tromsø er liten og usikker. Regjeringen presiserte selv i april overfor EU at Norge har et begrenset og lokalt problem – langt unna situasjonen i Barcelona. Likevel lever fortellingen om «stor skade» videre, som om fakta ikke spiller noen rolle.

Uklar husleielov skaper unødvendig konflikt

Det hevdes stadig at det er «ulovlig» å leie ut mellom 30 og 365 dager. Det er feil. Husleieloven regulerer kun ordinær langtidsutleie. Den definerer ikke denne mellomkategorien, og slike avtaler er verken særregulert eller forbudt.

Det er fullt lovlig å inngå tidsbestemte avtaler på tre, seks eller ni måneder – skriftlig eller muntlig.

§ 9‑2 åpner for tidsbestemte og i perioden uoppsigelige avtaler.

§ 9‑3 sier at de opphører automatisk ved periodens slutt.

Likevel foreslås det nå å begrense eller forby uoppsigelige avtaler. Samtidig unngår regjeringen å forklare tydelig hva som faktisk gjelder for avtaler under ett år, eller hvordan sesongutleie skal reguleres. Det finnes heller ingen definisjon, ingen kategori og ingen tydelig grense mellom privat fleksibel utleie og næringsvirksomhet – kun en praksis fra skattemyndighetene og en veileder fra plan- og bygningsetaten som ikke samsvarer.

Når staten ikke rydder opp, skaper det unødvendig konflikt mellom naboer. Folk mistenkeliggjør hverandre fordi regelverket er uklart – ikke fordi utleierne gjør noe galt.

Unødvendig bruk av fødselsnummer – og et helt unødvendig register

Mens langtidsutleie i eget hjem er skattefritt og uregistrert, må de som leier ut fleksibelt i Norge oppgi fødselsnummeret sitt i globale plattformer. Dette er ikke et EU‑krav. Det er heller ikke et krav i internasjonale standarder for deling av skattedata.

Likevel må norske privatpersoner bruke sin mest sensitive identifikator for å følge norske regler. Skatteetaten kunne enkelt ha delt ut et eget nummer til utleieverter, slik andre land gjør.

Nå vurderes det også et nytt statlig register for de samme dataene – igjen med fødselsnummer som krav. Et register som er helt unødvendig, fordi Skatteetaten allerede mottar alle relevante opplysninger gjennom eksisterende rapporteringskanaler, og fordi registrerings- og aktivitetsdata allerede kan deles. Det mangler kun en hjemmel om formålet med delingen.

I Sverige, Danmark og Finland har man valgt tryggere og mindre inngripende løsninger. Norge er alene i Norden om å kreve fødselsnummer i kommersielle plattformer – og om å vurdere et helt nytt offentlig register.

Når vanlige mennesker må gi fra seg stadig mer informasjon for å leie ut et rom eller en hytte – samtidig som de omtales som et samfunnsproblem fordi de gjør det – svekkes både tilliten og lysten. Dette er på grensen til mobbing.

Hvorfor prioriteres ikke virkemidlene som faktisk virker?

Hvis målet er å hjelpe studenter, arbeidstakere og folk som trenger et sted å bo, finnes det virkemidler som er langt mer treffsikre enn å mistenkeliggjøre privatpersoner som leier ut rom og hytter fleksibelt.

Det som faktisk virker, er:

• flere studentboliger

• flere kommunale boliger

• bedre utnyttelse av eksisterende boligmasse

• klare regler som skiller mellom privat utleie og næring

Dette vet vi. Dette viser forskningen. Dette viser erfaringen. Likevel brukes mest politisk energi på å regulere vanlige folk som leier ut et rom, en hybel eller en hytte noen uker i året.

Hvorfor?

Hvorfor bruker vi tid på å skape konflikt mellom naboer, når vi kunne brukt den på å bygge boliger for dem som faktisk trenger det?

Tid for opprydding – og et bedre debattklima

Det er på tide å slutte med svartmalingen. Det er på tide å slutte å mistenkeliggjøre naboen. Og det er på tide at regjeringen rydder opp i regelverket, definerer mellomkategoriene og fjerner unødvendige krav som ikke finnes i resten av Norden.

Vi som leier ut er for regulering, deling av data og god datakontroll. Men vi er uenige i problembeskrivelsene som florerer – og i behovet for de mest inngripende virkemidlene.

Det minste vi kan be om, er saklighet. Og litt vennlighet.