Herold

Vi i Lardal nærmiljøutvalg ønsker med dette å uttrykke vår bekymring over forslaget som nå ligger på bordet om sentralisering av hjemmetjenesten, nattjenesten og praktisk bistand.

Vår aller største bekymring handler om det mest grunnleggende: nærmiljøet vårt, landsbyen vår.

Alle skal bo lenger hjemme. Det er ikke bare et lokalt, men også nasjonalt mål, og er ikke noe vi bestrider.

Men om man skal bo lengre hjemme må det også være trygt å bo hjemme.

Det er vanskelig å se hvordan det med de foreslåtte endringene skal oppleves trygt for den som bor øverst i Kroken å kanskje måtte vente halvannen time på hjelp. Kanskje enda lenger hvis været er dårlig og brøytebilen lar vente på seg.

Hvis tryggheten i hjemmet forsvinner – hva står folk igjen med da?

Skal man gi slipp på gården, huset, livet man alltid har hatt, og flytte til byen?

Skal man satse på at det finnes en ledig sykehjemsplass? Det kan man gjøre, men det er ikke gitt at man får plass. Mange erfarer at de ikke er «syke nok».

Vi er redd for at konsekvensene av sentralisering på ingen måte blir «mer effektiv drift», men uvettig tidsbruk, ressursbruk og ikke minst uverdige løsninger og tjenester for dem som skal motta dem.

Lovnader om og satsinger på medvirkning må være mer enn fine ord

Det ble tidlig snakket med store ord om at nærmiljøutvalgene skulle være viktige hørings- og sparringpartnere i saker som angår nærmiljøet. Denne saken angår oss på helt grunnleggende vis – likevel har vi verken blitt involvert eller orientert.

Det er vanskelig å forstå hvordan man kan snakke varmt om levende nærmiljøer samtidig som man foreslår å flytte bort de tjenestene som gjør det både trygt og mulig for folk å bo nettopp i de nærmiljøene.

Vi skal være framtidas kommune. Men vi savner det som må til for å kunne være nettopp det. Vi savner nytenkning, vi savner blikket for muligheter. For samarbeid. For samskaping.

Vi vet at kommunen står i økonomiske og strukturelle utfordringer. Men nød bør lære naken kvinne å spinne, og det er i kriser man må se nye muligheter. Nettopp derfor mener vi at vi som nærmiljø bør inviteres inn; ikke bare til informasjon, men til reell medvirkning. Innbyggerne (mange av dem er også deres ansatte) sitter på erfaringer, nettverk, lokalkunnskap og vilje. Vi tror på løsninger som ikke har blitt prøvd ennå, men de løsningene kan bare oppstå hvis folk får plass ved bordet. Vi snakker mye om innbyggerkraft, men da må vi også se på innbyggerne som en kraft. Ikke som noe som står i veien for effektivitet.

Avtaler må stå ved lag

I debatten den siste tiden har vi registrert at det kan se ut som om enkelte mener at avtalen som ble inngått ved sammenslåingen av Lardal og Larvik ikke lenger er verdt mer enn papiret den er skrevet på.

Det er urovekkende.

Vi tillater oss å referere til følgende punkter i avtalen:

Under punkt 3 Prinsipper for sammenslåingsprosessen kan vi lese:

En ny kommune skal etableres, driftes og videreutvikles med utgangspunkt i hver av de to kommunenes identitet, fortrinn, sterke sider og utfordringer. Utvikling av nærdemokratiet skal gis høy prioritet ved etablering av den nye kommunen. Det skal legges vekt på at avstanden fra Lardal til Larvik sentrum er lengre enn fra andre områder i Larvik kommune til sentrum. Den nye kommunen skal sikre: Lokal identitet med nærhet til basistjenester og tettstedsutvikling. Aktivt lokaldemokrati med gode medvirkningsprosesser. Befolkningsvekst og økt antall arbeidsplasser

Som om ikke det var nok kan vi lese under punkt 6: Den nye kommunen skal legges til rette for sentral styring, ledelse, planlegging og administrasjon, men med lokal utføring av tjenestene. Innbyggerne i Lardal skal i hovedsak få dekket sine behov for kommunale basistjenester nær der de bor. Lokal forankring og tjenesteutøvelse er viktig for fleksible og brukervennlige løsninger og godt samspill med pårørende og frivillig sektor. I en ny kommune skal det arbeides for at desentraliserte tilbud har kapasitet og kompetanse til å gi lokalbefolkningen et godt og forsvarlig tilbud. Dette er særlig viktig i helse og omsorg, fordi samhandling og kunnskap lokalt er en forutsetning for god kvalitet, frivillig innsats og kostnadskontroll.

Vi forventer at både administrasjon og politikere er orientert om, og forholder seg til, inngåtte avtaler – uavhengig av hvor gamle de er. Vi må fortsatt forholde oss til avtaler, kontrakter og bestemmelser som er over 70 år gamle, om ikke eldre. I sammenslåingsavtalen står det formuleringer om hjemmetjenesten som vi oppfatter som forpliktende, og om ikke annet en sak som bør håndteres ikke kun administrativt, men også politisk.

For dette er faktisk ikke bare ord skrevet på et papir. Dette er føringer som kommunestyret selv har sluttet seg til, og som innbyggerne hadde tillit til da de stemte for en sammenslåing.

Vi ser nå, med mange viktige saker som gjelder Lågendalen, at vi stadig får tilbakemeldinger som handler om tillit. Tilliten til at politisk ledelse og administrasjon faktisk ønsker å bidra til å opprettholde bygda, den er nå tynnslitt. Dette er saker som virkelig berører kjernen – tryggheten til bygda.

Og når tryggheten trues, reiser folket seg. Det ser vi nå, og det bør tas på det største alvor.

Vi sier ofte at det krever en landsby å oppdra et barn.

Men det krever like fullt en landsby å ta vare på de eldre.

Hvis man flytter ut tjenestene fjerner man også tryggheten, og da står vi ikke lenger igjen med en landsby i praksis. Da mister vi noe av det viktigste fellesskapet vi har. For vi trenger alle- Vi trenger de yngste, de eldste, og alle imellom.

Vi kjemper ikke bare for tjenester.

Vi kjemper for muligheten til å leve gode liv, og hele livet i bygda vår.

Vi kjemper for å få beholde den landsbyen som generasjoner før oss har bygget – og som vi ønsker å kunne gi videre. Som vi pleier å si om familiegårdene våre – i litt bedre stand enn den var da vi overtok.