Herold

De store mirakler hører jo egentlig påska til, for eksempel det at noen står opp igjen fra de døde. Men lørdag kveld fikk vi et lite mai-mirakel, sånn rett før pinse. For da gjenoppsto Bodø/Glimt fra de døde. Og tok en vidunderlig revansj etter fire tapte cupfinaler på rad. Og frelseren? Mannen som først hadde sørget for at Glimt sto med begge beina og halve kroppen i grava

«Deja vue all over again» er et sitat fra den amerikanske sitatmaskinen og baseballegenden Yogi Berra. Deja vue, igjen og igjen. Og igjen. Slik er det blitt med Bodø/Glimt og den helv ... cupen! Bare minutter før slutt var Glimt på solid vei mot fem tapte cupfinaler på rad; en rekord de i så fall ville delt med Lillestrøm. Så dukket først en innbytter opp og sikret ekstraomganger. Deretter dukket en innbytter til opp og sendte Glimt i ledelsen. Er det ikke noe som heter bytter i verdensklasse?

Et annet gjentakende deja vue denne lørdagen var Nikita Haikins tabber. Mannen som gjentatte ganger har reddet Glimt i Europa har gjort flere store tabber i hjemlig serie denne våren, senest mot Molde på mandag. Denne gang ga han bort to mål til et Brann som knapt skapte noe på egen hånd i første omgang. Men jaggu hadde ikke Haikin et anna deja vue å by på også, en reprise på innsatsen mot Lazio for et år siden. Den gang i påska til og med.

Det startet også denne gang med Andreas Helmersen, mannen som sikret Glimt straffer mot Lazio med sitt mål sist. Lørdag sørget han først for at Glimt tok ledelsen 3-2, for deretter å innlede straffesparkkonkurransen. Han la ballen solid i mål og deretter var det Nikita Hakins tur. Og ja, det lå nesten i kortene at han skulle bli den store helten; synderen som ble frelseren.

Det startet egentlig strålende for Bodø/Glimt: Laget var aggressivt helt fra start, presset høyt, vant duellene og skapte sjansene. Målet var litt heldig, et selvmål etter et innlegg., Men at mannen bak innlegget var tidligere Brann-helt Ole Didrik Blomberg var vel egentlig også skrevet i kortene.

To enorme sjanser fulgte; da Sondre Auklend var alene gjennom, men valgte å flytte ballen over på høyre fot lød det et iltert rop bak meg; «venstre»! Og kort tid etter var Jens Petter Hauge bare et dårlig mottak fra å komme alene med keeper. OK, Brann hadde en ball i tverrliggeren, men de skapte egentlig lite og følelsen var at Bodø/Glimt hadde full kontroll med kampen.

Så kom Haikins to hjernedrypp og momentum i kampen skiftet totalt. Det varte langt inn i andre omgang. Glimt gikk i lange perioder over til noe de etter hvert er blitt eksperter på; flytting av ball utenfor 16-meteren. Uten egentlig å skape så mye. Nok en gang seg følelsen av deja vue ned over meg: denne gang tilbake til Molde-kampen; flytting av ball, mottak som svikter, sjanser som kastes bort. Så byttet Knutsen, og igjen skiftet momentum.

At Ola Brynhildsen er en måltyv av rang vet vi alle, og etter 86 minutter fikk han vist det for alle Glimt-fans som bare har ventet på at han skulle bli frisk og startklar. Du kan nærmest se hvordan han luktet at Odin Bjørtuft skulle vinne sin hodeduell og hvor ballen skulle havne, så kjapt framme var han og banket ballen i mål. Etterpå var jeg bortimot sikker på at Glimt skulle presse inn et seiersmål på overtid, så hardt presset de Brann.

Slik skulle det ikke gå. Det håpet avgikk en stille død. Det samme skjedde med håpet om en grei seier etter Helmersen ledermål. Et helt unødvendig balltap etter en håpløs pasning fra Håkon Evjen endte med straffe og nerver utenpå kroppen. Samtidig som vi vel alle var enige om en ting; det lå i kortene at det ble Haikin som reddet Glimt. Og for en gangs skyld etterlignet virkeligheten eventyrene. Haikin gjenoppvekket Bodø/Glimt fra de døde og i stedet var det klubbens cup-spøkelse som kunne legges i grava.