Herold

Det er lett å beskylde nordmenn for egoisme når man ikke rammes av dyrtiden – og er blitt rik på andres fattigdom.

Dette debattinnlegget ble først publisert av Panorama nyheter.

Hvorfor bruker vi milliarder på billigere strøm, mens barn sulter i Afrika? spør bistandstoppen med millionlønn.

Han beskriver det som sitt ansvar å si det upopulære, også når det rammer det han kaller norsk selvtilfredshet og bekvemmelighet.

Jeg lytter til en episode av Panoramas podkast, Verdensproblemer, der Flyktninghjelpens sjef Jan Egeland blir intervjuet – og kjenner at noe skurrer.

Panorama nyheter er et uavhengig nettsted om bistand, globale forhold og internasjonal utvikling.

Få Panorama rett i innboksen her!

Hans uttalelser står nemlig i kontrast til flere telefonsamtaler jeg har hatt de siste årene. Trofaste fastgivere må redusere beløpene et par hakk for å få endene til å møtes hjemme.

En av dem jeg snakket med måtte jeg trøste, for hun gråt mens hun snakket. Hun fortalte om sine glansdager i organisasjonen og hvordan hun trofast hadde stilt opp i alle år, og avsluttet med et gråtkvalt «unnskyld».

Det var ikke spor av grådighet i det hun fortalte. Tvert imot var det heller mye dårlig samvittighet over å ikke yte like mye som før. Hun og flere andre fortjener å møtes med respekt og forståelse, og vi må reflektere over hvordan vi kommuniserer for å nå ut til giverne.

Vi bruker milliardbeløp på å subsidiere strøm på hytta for nordmennene som førtidspensjonerer seg for å vinne 60–65-årsklassen i Birkebeineren. Vi kommer til å kutte hjelp til sultne mennesker.

Blind for maktsymmetrier

Jeg pleier å si at jeg jobber i håpsbransjen. Til tross for reduserte inntekter i deler av sektoren, har jeg til gode å se grådigheten som omtales i podkasten.

Problemet er ikke at bistandshelten problematiserer økonomisk og sosial ulikhet i verden. Det er både legitimt og nødvendig.

Problemet er at han fremstår blind for asymmetrien i å tilhøre en bransje som kjennetegnes av høye lederlønninger, stabile arbeidsplasser og sterke nettverk – samtidig som kritikken rettes mot en grasrot som i økende grad lever med usikkerhet og trange marginer.

Et gavmildt folk

Jeg håper det norske folk forstår at vi ikke kan være mye gjerrigere enn vår bestemor og våre forgjengere som levde i et mye fattigere Norge med mye større udekkede behov.

Norge ligger i toppen i Norden når det gjelder giverglede. Nesten sju av ti nordmenn gir penger til veldedige formål, enten fast eller sporadisk, og andelen har økt de siste årene.

Samtidig gir Norge konsekvent rundt én prosent av bruttonasjonalinntekten i offentlig bistand, noe som plasserer landet helt i verdenstoppen også på statlig nivå.

Bildet av et grådig og selvopptatt folk harmonerer dårlig med tallene.

Det som derimot er et faktum, er at den norske grasrota er under større press enn på lenge. Minstepensjonister har fått svekket kjøpekraft. Kommuner melder om stram kommuneøkonomi, kutt i tjenester og økende ansvar uten tilsvarende inntekter. Mange husholdninger lever tettere på marginene – ikke som politisk prosjekt, men som hverdagsrealitet.

I et slikt landskap er det ikke rart at giveradferden endrer seg. Folk slutter ikke nødvendigvis å bry seg, men de prioriterer hardere. De gir litt mindre spontant og litt mer lokalt. Det er ikke uttrykk for grådighet, men heller et uttrykk for sårbarhet og ansvar i eget liv. Å ta ansvar for seg selv før man kan hjelpe andre, er dypt menneskelig og valg alle tar.

I sikkerhetsinstruksjonene på flyet får du beskjed om å ta oksygenmasken på deg selv før du hjelper barnet ditt.

Fortellinger om nød er god butikk

Når bistandens mest profilerte stemmer i denne situasjonen bruker et språk som setter dette opp som et moralsk problem – der vi «har blitt grådige», «velger komfort», «svikter andre» – treffer budskapet dårligere enn før. Ikke fordi poenget er uten substans, men fordi avsenderen selv ikke er rammet av dyrtid.

I en bistandsøkonomi der oppmerksomheten er knapp, konkurransen om midler hard og fortellingene om nød må fornyes kontinuerlig, blir moralsk indignasjon et sterkt virkemiddel. Å peke på andres grådighet – vår bekvemmelighet, vår velstand og våre prioriteringer – mobiliserer følelser. Det skaper trykk. Det utløser reaksjoner. Og det virker.

Samtidig har bistandsbransjen for lengst utviklet en profesjonell infrastruktur rundt denne mobiliseringen. Konsulentselskaper, fundraisingbyråer og markedsføringsmiljøer lever av å gjøre nettopp dette: spisse budskapet, skjerpe kontrastene, aktivere samvittigheten. Noen gjør det på provisjon, andre via faste millionhonorarer.

Språket vi bruker

Her oppstår en ubehagelig asymmetri. På den ene siden står grasrota: givere som etter pandemien gir mer forsiktig, mer selektivt, ofte med dårligere råd enn før. På den andre siden står et profesjonalisert apparat som både lever av å forvalte andres nød – og av å forsterke fortellingen om sviktende solidaritet.

Når fallet i spontane gaver tolkes som moralsk forfall, men samtidig representerer et marked som omsettes for hundrevis av millioner i fundraisingtjenester, er det legitimt å stille spørsmål.

Ikke fordi bistand er feil. Ikke fordi konsulenter er «onde». Men fordi språket vi bruker former maktforholdene.

Et relevant punkt i de etiske retningslinjene for god innsamlingsskikk, utarbeidet av Fundraising Norge og Innsamlingskontrollen, sier at innsamlere skal vise forståelse for giverens situasjon og aldri utøve press. En gave skal være frivillig, og kommunikasjon må ikke spille på skyld, skam eller moralsk fordømmelse, men respektere giverens frihet til å velge i lys av egen økonomi og livssituasjon.

Dette punktet er særlig relevant i møte med Egelands retorikk, fordi det nettopp advarer mot å tolke redusert eller endret giveratferd som manglende etikk hos giveren – og minner om at tillit bygges gjennom respekt, ikke gjennom anklager.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.