Herold

Man kan bli virkelig sprø av å se hvor utrolig mange som overhodet ikke behersker å kjøre elektrisk sparkesykkel, men som likevel fortsetter å gjøre det.

Hvordan kan vi som samfunn sørge for at de som aldri skulle ha kjørt elektrisk sparkesykkel, aldri får kjørt sparkesykkel i våre gater?

Det gjennomføres rundt 23 millioner reiser med sparkesykler innenfor bygrensene i året, så dette kan ikke sies å være en liten sak.

Nye reguleringer er på vei, men vil det være nok?

Jeg tviler.

Kort vei til helvete

For enkelte av oss, som for eksempel meg, er den elektriske sparkesykkelen et bevis på at Gud finnes.

Men også et bevis på hvor kort vei det kan være til helvete.

Som ivrig og entusiastisk sparkesyklist er det en lidelse flere ganger hver dag å måtte bivåne altfor unge og altfor uerfarne jenter og gutter kjøre rundt på lykke og fromme, med altfor høy fart, med konstant fare for å skade seg selv og andre.

Inntrykket er svært ofte at de ikke først og fremst er uansvarlige, selv om noen av dem er det også, men at de rett og slett ikke vet bedre.

De tror at de kjører forsvarlig.

Men du kjører ikke forsvarlig når du runder hjørner i max fart. Eller når du kjører på klin inntil parkerte biler der en dør når som helst kan gå opp. Og så videre og så videre.

Et mirakel

I 2019 kunne jeg ha sverget på at jeg var vitne til et mirakel. Det var da den elektriske sparkesykkelen kom. Jeg var i himmelen, og siden har jeg vel egentlig aldri kommet meg helt ned igjen.

En revolusjon!

En epokegjørende endring av mobiliteten i Norges eneste storby.

Man kunne altså, nesten uansett hvor man befant seg i byen, gå bort til den nærmeste elektriske sparkesykkelen og låse den opp ved hjelp av en app i løpet av sekunder. Deretter kunne man kjøre den akkurat hvor man ville. Ta alle snarveier i hele byen. Sette den fra deg hvor som helst.

Alt til en meget hyggelig pris, til og med.

Var det en syk spøk? Skjult kamera? Var ikke noe slikt for godt til å være sant?

«Mer rekker jeg simpelthen ikke»

Jeg tipper at jeg tilhører den eksklusive gruppen på 100 av byens 730.000 innbyggere som har kjørt mest elektrisk sparkesykkel siden 2019. Norges den gang mest kjente advokat, Alf Nordhus, svarte en gang at han røkte 80 Teddy uten filter hver dag. «Mer rekker jeg simpelthen ikke». Jeg er litt i samme situasjon.

En gang, mens fenomenet fremdeles var ganske nytt, gikk jeg søndagstur med kona. Jeg kunne ikke fortelle henne hva jeg tenkte, men hver gang vi passerte en parkert sparkesykkel, tenkte jeg: En tapt mulighet! (Min bedre halvdel har for øvrig aldri kjørt én meter med dette framkomstmiddelet, og vil heller aldri gjøre det).

Det første året etter mirakelet, var kaoset et faktum. Politikerne hadde gitt selskapene fri etableringsrett og dermed ingen begrensning på antall sykler. Folk kjørte overalt og satte fra seg syklene på steder som sperret for ferdsel. Skrekkhistorier om blinde som snublet over syklene florerte.

Folkelig protest

Det lå veltede sykler over hele byen, og særlig ved de viktigste knutepunktene. (Det var nok sinte sparkesykkel-motstandere som sto for mesteparten av veltingene, er min teori). Situasjonen ble uholdbar, folk protesterte. Politikerne ble satt under press.

Det rødgrønne byrådet innførte dermed en rekke reguleringer. Antallet tilbydere ble redusert til tre, og antall sykler ble redusert til 8000 i hele byen, og kjøring etter klokken 23 ble forbudt alle dager i uken. Nå skulle ulykkestallene ned.

Det blågrønne byrådet, som overtok i 2023, hadde et mer liberalt syn, og doblet i april i fjor antallet sykler til 16.000. Igjen begynte antall ulykker å øke.

På høsten i fjor forhandlet Oslo kommune med Voi, Ryde og Bolt, og kom fram til enighet om en mer restriktiv praksis for å få ned ulykkene:

Senket fart

Max fart senket med 10 prosent, fra 20 til 18 km/t. Akselerasjonen skal dempes. Omfattende digital kursing av kundene. Strengere digital promilletest etter klokken 21.

I januar i år kom byrådet med nye forslag til restriksjoner, som fikk flertall i bystyret:

Forbud mot å bruke sparkesykler på fortau, i første rekke i områder der konfliktnivået har vært høyest, og begrenset til indre by, med visse unntak. Skilter settes opp i disse dager. Ifølge miljø- og samferdselsbyråd skal det i områder med mye trafikk, der det ikke er mulig å bruken veien, fortsatt være lov å bruke fortauet.

Her tror jeg det er lurt å legge seg på en fleksibel linje. Som alle sparkesyklister - og ordinære syklister - vet, er det store områder av Oslo hvor det er svært vanskelig å flytte på seg på en trygg måte uten å bruke bil. De siste årene har politikerne i Rådhuset brukt milliarder av kroner på å bygge ut sykkelveinettet. Dette er bra for alle som benytter seg av to hjul. Men det er ikke en jobb som er ferdig.

Sykkelveinettet som er utbygd er jo i første rekke siktet inn mot syklister som skal på jobb eller hente i barnehagen, altså samfunnsnyttig sykling, ikke for ungdommens mer vilkårlige småkjøring rundt om i indre by.

Jeg har for så vidt ikke noe imot disse restriksjonene på fart, akselerasjon og bruk av fortau.

Samtidig tror jeg ikke det er der bikkja ligger og stinker.

Aldersgrensen bør opp

Spørsmålet er mer:

Hvem får kjøre sparkesykkel?

Åpenbart er det for mange i dag som ikke har noe ute i trafikken å gjøre.

I dag er aldersgrensen på 15 år.

Den bør i hvert fall øke til 16 år, noe bransjen ikke vil motsette seg.

Barn helt ned til 12 år har lov til å kjøre sparkesykkel, hvis du bruker hjelm!

Dette er galskap. Ingen under 16 bør ha lov til å kjøre sparkesykkel.

Ikke vant til sykkel heller

Litt av problemet er at mange av de unge i dag ikke har vært vant med å bruke sykkel i byen, før de begynte med sparkesykkel. Det betyr at de har minimal erfaring som trafikanter,annet enn som fotgjengere,tilsynelatende har de ingen idé om hvordan motorisert trafikk fungerer i sin alminnelighet.

Et annet - og eksotisk - paradoks i sammenhengen er dette:

De siste snaut to tiårs politikk for å redusere privat bilkjøring innenfor særlig Ring 2, har vært en stor suksess. Det har ført til at tidligere svært trafikkerte gatene er nesten tomme for biler store deler av døgnet. Som jo gjør dem til et eldorado for oss sparkesyklister.

Isolert sett er jo dette fine greier. Men det blir samtidig en gedigen invitasjon til ikke å lære seg - eller blatant - bryte trafikkreglene. Man venner seg til å kjøre midt i veien. Man kan utvikle dårlige vaner. Kutte hjørner. Hvem orker å vente på grønt lys når man kan se at det ikke er noen biler i nærheten?

«Sparkesykkel-paranoia»

Alt dette har utviklet hva jeg vil kalle en «sparkesykkel-paranoia» i deler av befolkningen? Folk skvetter til bare de ser en sparkesykkel. En forklaring er at de alt for ofte har vært vitne til risikofylt kjøring.

Daglig opplever jeg at folk skvetter skikkelig til når de får øye på meg og mitt kjøretøy. Også når jeg står bom stille stille. Det sier litt om hvordan mange har opplevd sparkesyklenes inntog.

Tilbake til hovedspørsmålet:

Hvem får kjøre sparkesykkel?

Eller viktigere:

Hvem får ikke kjøre sparkesykkel?

Åpenbart ikke mange nok.

Kaster folk ut

Men Voi, Ryde og Bolt kaster folk ut ved å suspendere appene deres. For Vois del ble 1400 «verstinger» i fjor utestengt fra fire måneder til ett år. Men selskapene deler ikke denne informasjonen mellom seg, slik at notoriske syndere nektes denne muligheten for lengre tid.

Det eksisterte tidligere en mulighet for å omgå dette ved å bestille sparkesykkel gjennom Ruters app, selv om du hadde blitt svartelistet, men dette er nå heldigvis blitt umulig.

Ikke bare må vi bli kvitt de som kjører som tullinger eller har drukket alkohol. Også de av oss som ikke faller innenfor disse kategoriene bør skjerpe seg. Det må generelt vises større hensyn til andre som befinner seg i trafikken. Skru ned farten og kjør mer passivt. Fotgjengere skal ikke gå rundt med hjertet i halsen.

Sparkesykkelen er et gudsbevis. Men vi brukere må skjerpe oss. Kraftig.