Herold

Dørene til et arrangement åpnes først etter at noen har tatt sjansen, skriver Tor Svarva.

Det er en rar ting med arrangement: De ser tryggest ut akkurat når risikoen allerede er tatt. Når Steinkjermartnan fyller sentrum, når Steinkjerfestivalen samler folk foran scenen, når Hilmarfestivalen løfter fram folkemusikk, tradisjon og møteplasser, og når Framtidsfredag får næringsliv, ungdom, gründere og samfunnsaktører inn i samme rom, virker alt nesten selvfølgelig. Som om noen bare har åpnet dørene.

Men det er ikke slik det fungerer.

Dørene åpnes førstetter at noen har tatt sjansen. Noen har bestilt før de visste, signert før de var sikre, satset før inntektene var på helt på plass og laget program før publikum hadde bestemt seg. Og stadig oftere er det akkurat der utfordringen ligger: Publikum bestemmer seg sent.

Det er ikke urimelig.Vi venter på været, på vennegjengen, på kontoen, på helgefølelsen og på om det passer. Slik er virkeligheten, og den må arrangører forholde seg til. Men for arrangøren er den samme ventingen krevende. Kostnadene venter ikke. Artistene venter ikke. Leverandørene venter ikke. Sikkerhet, rigg, strøm, markedsføring og bemanning venter ikke.

Derfor traff avlysningenav Namsosfestivalen mange. Ikke fordi Steinkjer skal bruke Namsos som skremsel, og ikke fordi vi skal forklare hvorfor det gikk som det gikk der. Det kjenner arrangørene best selv. Men avlysningen minner oss om en risiko som gjelder langt flere: Hvis billettene selges for sent, kan selv gode arrangement få for lite luft.

Daglig leder i Namdal næringsforening sa det enkelt etter avlysningen: "Vil vi beholde noe, må vi bruke det" Det gjelder festivaler og martnasarrangement. Det gjelder butikker. Det gjelder tilbudene vi helst vil ha i byen vår også neste år.

For Steinkjer Næringsforening er dette ikke en fjern problemstilling. Vi eier Steinkjer Arrangement AS, som står bak Steinkjermartnan. Martnan er et av de tydeligste bildene på hva Steinkjer kan være når sentrum tas i bruk: handel, frivillighet, kultur, besøkende, mat, boder, møter mellom folk og en by som kjennes større enn hverdagen.

I fjor samlet Steinkjermartnan rundt 70 000 besøkende. Mange i handel, servering, overnatting, frivillighet og leverandørledd kjenner igjen at slike dager gir aktivitet som ellers ikke ville kommet. Samtidig er det viktig å si at Steinkjermartnan i dag er ikke laget for å hente ut et stort overskudd. Når Martnan går i pluss, er ikke poenget at noen skal ta med seg hele gevinsten ut. Poenget er at overskuddet kan bli liggende igjen som trygghet for neste år. Som en mulig liten egenkapital. Som evnen til å starte litt av planleggingen før alle inntektene er sikret. Som muligheten til å si ja til essensielle ting for neste års arrangementet tidlig nok.

Det er kanskje det minst romantiske ordet i hele arrangementsbyen Steinkjer: Egenkapital. Men uten den blir alt mer usikkert og nervøst. Da blir det vanskeligere å booke tidlig, legge et lite grunnlag for planlegging, vanskeligere å utvikle innholdet og vanskeligere å stå i usikkerheten som alle store arrangement har. For et arrangement som Steinkjermartnan eller andre er egenkapital ikke et mål i seg selv. Det er litt arbeidsro.

Selvsagt må alle arrangører tåle å bli vurdert på program, økonomi, kvalitet og gjennomføring. Det ansvaret ligger hos oss som arrangerer. Ingen arrangement har krav på å lykkes, og ingen bør skjermes fra nødvendige spørsmål. Men selv godt drevne arrangement trenger rammer som gjør risikoen håndterbar.

Steinkjer har gjennom mange år bygd opp noe som ikke er selvsagt. Steinkjerfestivalen har vært mer enn en musikkfestival. Den har vært en aktør som har tatt initiativ, bidratt til nye møteplasser og vært med på å få fram både Framtidsfredag og andre utviklingsløp. Martnan har siden 1964 bidratt i med å samle bredden, få folk inn til sentrum, gjøre Steinkjer synlig og gi byen en anledning til å vise seg fram uten å holde en presentasjon om seg selv.

Og mellom de store arrangementene finnes det mange mindre. Madam Brix, K8, Vårt Hjem, Kosli helg og andre lokale aktører eller arrangement fyller kalenderen gjennom året med konserter, samtaler, quiz, temakvelder, klubbkvelder, møter og opplevelser som ikke alltid får de største overskriftene. Men de betyr mye. De holder vanen med å møtes levende. De gir lokale miljøer en scene. De gjør at Steinkjer har puls også når det ikke er festivalhelg eller martna.

Også der tas risikoentidlig, kanskje i mindre skala, men gjerne oftere. En artist bookes. En kveld settes av. Bemanning planlegges. Lokalet gjøres klart. Først etterpå vet man om folk kommer. Det er lett å tenke at små og mellomstore arrangement tåler små tap, men mange små usikkerheter gjennom et helt år kan også bli tunge å bære.

Derfor bør samtalen om støtte, bidrag og tilrettelegging handle mindre om «hva koster det?» og mer om «hva mister vi hvis risikoen blir for stor til at gode aktører kan ta den?» Det betyr ikke at kommunen skal løse alt. Det betyr ikke at hvert arrangement automatisk skal få ja. Og det betyr ikke at næringslivet eller publikum kan fraskrive seg ansvar. Men det betyr at vi må forstå sammenhengen.

Når et arrangement lykkes, er det mange som får noe igjen. Når det forsvinner, er det også mange som merker tomrommet.

Steinkjermartnan har ikke fast kommunal driftsstøtte. Hvis vi søker midler handler det nettopp om å styrke et fellesarrangement som i dag bæres av egeninnsats, samarbeidspartnere, sponsorarbeid og frivillighet. Det skriver vi ikke for å klage, men fordi Steinkjer trenger en ærligere samtale om hva arrangementsbyen faktisk bygger på.

Kommunen er én av flere aktører som, gjennom gjerne mer praktisk tilrettelegging, dialog og målrettede ordninger, kan bidra til at arrangement som gir mye tilbake, blir mulig å videreføre. Næringslivet er en annen. Publikum en tredje. Frivilligheten en fjerde. Og arrangørene selv må selvsagt ta sin del av ansvaret gjennom nøktern drift, godt innhold og profesjonell gjennomføring.

Poenget er ikkeå flytte ansvaret over på én part. Poenget er det motsatte: Steinkjer som arrangementsby finnes bare når flere tar ansvar samtidig.

Den bygger ikke på én aktør alene. Den bygger på de store dagene som fyller sentrum, og på de mindre kveldene som gjør at byen ikke står stille resten av året. Den bygger på at publikum møter opp, at næringslivet ser verdien av å bidra, at frivilligheten finner mening i innsatsen, at kommunen legger til rette der den kan, og at arrangørene tør å ta risikoen før svaret er gitt.

For når torget først er fullt, er det lett å like Steinkjer som arrangementsby.

Den virkelige testen kommer før det. Når billetten ennå ikke er kjøpt. Når programmet ennå bare er en plan. Når noen må ta sjansen på at byen møter opp.