Herold

Den fortjener en hyllest, hesten. Dette store, vakre dyret, som møter deg med nysgjerrighet, skepsis, men også vennlighet og ofte et ønske om samvær. I mange år har hesten vært et sentralt dyr i vårt område. Før i tiden som bruksdyr, en kraftig venn som dro plogen over fruktbar jord, eller tømmeret gjennom frostrøyk på snødekte stier.

i nyere tid som ridedyr, traver, kjøredyr, en hobby til glede for mange. Det fantes staller hvor ivrige ildsjeler drev opplæring til barn i riding, hestehold og tilbød samvær med disse flotte dyrene. Så i 2005 sto Lofoten Hest og Helsesenter ferdig. Det var et løft fra stat, fylke og ikke minst vår kommune som gjorde denne satsingen mulig. Et enstemmig stortingsvedtak, fattet i 2001, om å bygge et senter for bruk av hest i psykoterapi ga det endelige startskuddet.

Så vokste det fram, senteret. Et sted hvor barn, unge, voksne, familier, fikk oppleve hesten som samarbeidspartner, fra hesteryggen og fra bakken. Som stallhjelp, som klient i psykisk helsevern, som barn med særskilte behov eller som arbeidstrening i NAV regi. Et yrende liv, med 100–200 mennesker innom i løpet av ei uke. Få stilte vel spørsmål ved om dette var et bra tiltak. Det var enighet om det. Vi kunne ikke unngå å se det. Vi ble også sett av interesserte fra hele landet og fra andre land. Hesten som hjelper i arbeidet med mentale utfordringer, i samarbeid mellom stat, fylke, sykehus og kommune fikk mye oppmerksomhet. Lofoten Hest og Helsesenter ble et pionersted.

Tallenes tale er imidlertid sterk og ubønnhørlig. Ja, det koster å drive et åpent, oppegående møtested for barn og unge, et sted hvor en myk mule eller et lite vrinsk lokker smilet eller tårene fram. Et sted hvor mestring, sanseopplevelser og samarbeid står i høysetet. Et sted hvor man ikke må være rik for å få innpass, hvor man ikke må være noe annet enn seg selv. Vi er ganske like alle, i varmekjeledress i stallen, og fokuset er på våre firbeinte venner.

Allikevel – tallene styrer. Nordlandssykehuset slapp taket først. Nå vurderer Vestvågøy kommune å gjøre det samme. Senteret koster, men kostnadene med å la det forvitre da? Hva er de? Vi kjemper tross alt for en oppvoksende slekt med rekordhøye vansker mentalt/psykisk. Vi kjemper mot nedbrytningstruede hjerner som nesten ikke kjenner annen virkelighet enn den digitale. Vi trenger kontakt med natur, dyr og ikke minst hverandre for å ha det bra. Det er lett å ha det gøy med en I Pad eller spillkonsoll, men det er ikke lett å ha det bra. Vi trenger noe mer.

Kjære kommune og sentereier. Gå sammen, se på mulighetene som ligger i Lofoten Hestesenter. Dere har mange rundt dere å spørre til råds, det tyder alle avisinnleggene om saken på.