Herold

Det er ikke mangel på «realitetsorientering» når mange forsvarer dagens sykelønnsordning – det er et bevisst valg om hvilket samfunn vi ønsker å være.

Ja, sykefravær er et reelt problem, og ja, det koster fellesskapet store summer. Men det er et feilspor å gjøre selve sykelønnsordningen til hovedforklaringen. Sykefravær er et symptom, ikke en årsak i seg selv.

Det norske sykefraværet må forstås i lys av arbeidslivets utvikling, ikke moralske fortellinger om arbeidsmoral og «lettvinte valg». Vi har et arbeidsliv preget av høy yrkesdeltakelse, høy gjennomsnittsalder, flere som står lenger i jobb, og en betydelig andel arbeidstakere i fysisk og psykisk belastende yrker. I et slikt arbeidsliv vil det også være mer registrert fravær – nettopp fordi folk faktisk er tilknyttet jobb, ikke skjøvet ut.

Å trekke frem globale engasjementstall og «quiet quitting» som forklaring på sykefravær i Norge er problematisk. Disse målingene sier lite om hvem som er sykmeldt, hvorfor de er sykmeldt, og i hvilken grad fraværet er medisinsk begrunnet. De sier enda mindre om norske forhold, der sykmelding er regulert, kontrollert og tidsbegrenset.

Det er heller ikke dokumentert at en betydelig del av sykefraværet i Norge skyldes «holdninger» eller at egenmelding fungerer som en «ekstra ferieordning» i et omfang som forklarer de store tallene. Slike påstander appellerer til frustrasjon, men bidrar ikke til kunnskapsbasert politikk.

Når det gjelder legers rolle, er det viktig å være presis: Leger rapporterer om press i møte med mennesker i krevende livssituasjoner – ikke et systematisk misbruk av ordningen. Legens oppgave er å gjøre medisinske og helhetlige vurderinger, nettopp fordi helse ikke kan reduseres til målbare diagnoser alene. Et system som overstyrer dette med økonomiske sanksjoner, risikerer å skyve mennesker fra jobb til uførhet – noe som både er dyrere og mer urettferdig.

Argumentet om at justeringer er «nødvendige for bærekraft» forutsetter også at kutt i rettigheter faktisk reduserer fravær uten store bivirkninger. Erfaringer fra andre land viser det motsatte: Redusert sykepengedekning gir ofte kortsiktige fall i fravær, men langsiktige økninger i frafall, sosial ulikhet og trygdeavhengighet.

Å peke på sykelønnsordningen som en «ansvarsflukt» snur virkeligheten på hodet. Ordningen er nettopp et uttrykk for kollektivt ansvar: for at mennesker ikke skal tvinges til å velge mellom helse og inntekt, og for at sykdom ikke skal bli en individuell straff.

Det er fullt mulig å diskutere tiltak for bedre forebygging, bedre arbeidsmiljø, smartere oppfølging og mer treffsikker bruk av sykmelding – uten å undergrave selve prinsippet om full lønn under sykdom. Å forsvare dette prinsippet er ikke å fornekte realiteter, men å erkjenne at et trygt sikkerhetsnett er en forutsetning for høy yrkesdeltakelse, ikke en hindring for den.

Solidaritet handler ikke om å låse seg til status quo, men heller ikke om å gjøre de som allerede bærer belastningen, til problemet. Et bærekraftig samfunn bygges ved å styrke mennesker – ikke ved å mistenkeliggjøre dem.

Dag WesthrinLO-medlem