Herold

Jeg har gjort det før. Det er det som er det dumme.

Forrige gang jeg overprøvde GPS-en min, ble jeg sittende to timer og stirre på baklysene til en Opel Vectra inne i Botnetunnelen. Tissetrengt. Med svigermor i baksetet. Damen i dashbordet – altså GPS-damen – hadde i god tid foreslått en alternativ rute. Med den rolige, litt lærerinneaktige stemmen sin. Og jeg hadde tenkt det jeg alltid tenker når en datamaskin prøver å fortelle meg noe om Vestfold: Jaja. Men jeg bor jo her.

Det skulle man tro var lærepenge nok. Det burde jo være lærepenge nok.

Forrige uke satt jegpå Sjøskogen, på Gamle Sørlandske mellom Sande og Holmestrand, og kjente pensjonsalderen nærme seg.

Det hadde vært en ulykke i Løkentunnelen. E18 stengt. All trafikk dirigert gjennom Holmestrand sentrum, som er en by knapt nok dimensjonert for sin egen befolkning, og kanskje en buss eller to. Definitivt ikke for halve Sør-Norge. Og jeg satt i den endeløse, sukkende rekken av biler og lurte på om jeg hadde tatt feil avgjørelse.

Selvfølgelig hadde jegtatt feil avgjørelse. GPS-en hadde sagt ifra. Med stadig økende intensitet. Snu hvis mulig. Snu hvis mulig. Det er en formulering som høres ut som et høflig forslag, men som etter hvert begynner å minne om en bønn.

Jeg satt altså på Sjøskogen, med motoren på tomgang, og tenkte på at jeg bor på Kleiverud. Jeg bor der oppe. Hjemme er ikke en mystisk, fjern konstruksjon. Hjemme er to hundre meter unna. I luftlinje. Opp fjellet. Hvis jeg hadde vært en steinbukk, kunne jeg ligget på sofaen i løpet av et kvarter.

Men jeg er ikke en steinbukk.Jeg er en middelaldrende mann i en blå bil, som har valgt seg en rute som er omtrent like effektiv som å brette en kano av glanspapir og prøve å padle oppover et fjell.

Det er noe spesielt med å sitte stille så nær hjemme. Det er ikke som å sitte i kø på vei til et sted. Det er verre. For du vet hvor godt det er bare et lite stykke unna. Sofaen finnes. Kaffemaskinen finnes. Toalettet, helt avgjørende, finnes. Bare ikke for meg. Ikke nå.

Etter tre kvarteruten å ha beveget meg en centimeter snudde jeg. Og det er det jeg er mest stolt av i hele denne historien – at jeg faktisk klarte å snu, at jeg ikke ble sittende der på ren trass og bygge meg opp en slags hard prinsippfasthet om at nå har jeg brukt såpass mye av livet mitt i denne køen at jeg ikke kan gi meg. Jeg snudde, kjørte tilbake, og fant en alternativ vei jeg ikke skal nevne her (den får holde på sin lille hemmelighet, ellers står hele Sør-Norge der neste gang).

Den er trang.Den er svingete. Den har humper og telehiv og den slags asfalt som tester støtdempere og får bilen min til å høres ut som en gammel vaskemaskin. Og som om det ikke var nok: Den er full av syklister. Middelaldrende menn i fargesterke trøyer, i flokk, klokka kvart over fem på en tirsdag. Og jeg satt der bak rattet og lurte oppriktig: Burde ikke dere også sitte i en bilkø et sted, som oss andre? På vei hjem fra jobb, sukkende, med lunken kaffe i koppholderen og en svak følelse av meningsløshet? Det er liksom det vi gjør, vi voksne, mellom fire og seks på hverdager. Vi sitter stille i biler. Vi sykler ikke i flokk på smale fylkesveier og fungerer som et ekstra, unødvendig irritasjonsmoment for folk som allerede har hatt en lang dag.

Men der var de.Fire, fem stykker. Med ræva i været og blikket festet på asfalten foran seg. Helt uforstyrret av at jeg satt bak dem i andregir og lurte på meningen med livet.

Spaltist: Erlend Tiller

Men det som plager meger ikke køen. Det er hvorfor jeg satte meg i den i utgangspunktet.

GPS-en visste det.Tusen andre bilister hadde fått samme beskjed. Vi satt der alle sammen, en lang, glinsende slange av folk som hadde hørt den lille stemmen i dashbordet og tenkt: Jeg vet bedre. Men vi vet ikke bedre. Vi vet, statistisk sett, betydelig dårligere. Men vi er mennesker, vi har armer og bein og førerkort, og det føles som om det burde telle for noe.

Kanskje er det detteteknologien gjør med oss. Den vet mer enn oss – om trafikk, om vær, om hva vi handlet på Rema for to år siden – og likevel insisterer vi på at vi har en slags overordnet, intuitiv visdom som algoritmen ikke kan ha. Vi tror vi kjenner verden bedre enn maskinen, fordi vi har bodd her, eller vært her, eller en gang hørt om noen som var her.

Og så sitter vi der, da.På Sjøskogen. Med motoren på tomgang og hjemmet glitrende uoppnåelig hundre meter over oss.

Min nye policy er enkel: Hvis damen i dashbordet sier «snu hvis mulig» mer enn to ganger, så snur jeg. Uten forhandling. Uten å lure på om hun egentlig har skjønt det. Hun har skjønt det. Det er jeg som ikke har skjønt det.

Forresten, det med svigermor i Botnetunnelen – hun har aldri sagt et vondt ord om den episoden. Ikke en eneste gang. Hun bare ser på meg, av og til, med et lite, vitende blikk når GPS-en sier noe.

Det er kanskje den verste straffen av dem alle.