Herold

Lokaljournalist Bjørn Nilsen? Vi snakker Horten på to bein.

– Jeg ville ikke dette altså, egentlig. Sånne avskjedsintervjuer blir jo fort ganske … høh … syns jeg, da. Og det kan ikke bare bli en sånn oppramsing av en masse greier. Litt oppramsing må det vel bli, jeg skjønner jo det. Men de sakene er så innmari kjedelige å lese. Hehehe! Fyr løs!

Journalist Bjørn Nilsen sier det som det er, med umiskjennelig setningsaksent, klukkende latter og et bredt smil. Så sukker han litt, og stryker hånda over en grånende, fyldig hårmanke. Sjekker at hestehalen sitter som den skal. 70-åringen setter seg i en – må det sies – litt ukomfortabel stol i redaksjonens indre gemakker. Han slår ut med armene og ler igjen. Ørlite brydd, men egentlig ganske framoverlent.

Helt Bjørn.

«Ta ferja. Banen finner du.»

Bjørn Nilsen går av med pensjon nå. Mannen som har jobbet i Gjengangeren siden sånn cirka 1981 / 82, har i sannhet satt sitt ettertrykkelige preg på lokalavisa i Horten. En helt særegen penn. En kjent figur. Et 45 år langt yrkesliv i lokalnyhetenes tjeneste. Han begynte med sportsjournalistikken, og han avslutter som ansvarlig for kulturstoff i avisa. Han har hatt ansvar for en hel masse annet nyttig og spennende også.

Og nå? Nå skal han styre dagene selv, glemme den vekkerklokka litt. Ha enda mye mer tid til samboer, en stor familie og gode venner. Glede seg over konserter og kulturtilbud i og utenfor Horten. Fortsette å heie på Arsenal i Premier League. Og så skal han skrive litt for lokalavisa som frilanser. Han slipper ikke taket helt, nemlig.

– Å gå rett fra hundre til null, er uaktuelt. Det klarer jeg ikke!

At han endte opp i journalistikken, kan han takke veteran-sportsfrilanser Jan-Rolf Ludvigsen for. Og det gjør han.

– Jeg var ute og trilla eldstedatteren min i barnevogn, like ved Holtanveien. Så kom Jan-Rolf kjørende, rulla ned vinduet og ropte «Bjørn! Har du lyst til å skrive litt om sport for Gjengangeren?» Jeg svarte «Ja, det kan jeg godt!». Sånn var det.

Unge Nilsen møtte til avtalt tid i avislokalene i Vestre Braarudgate 2, mottok skrivesaker og kamera, og en beskjed om første oppdrag. Borres bortekamp mot Råde.

– Jeg ble kastet ut i det. «Ta ferja. Banen finner du».

Han må ha gjort sine saker godt. Oppdragene bare fortsatte. Snart var Bjørn Nilsen sportsansvarlig i lokalavisa.

Godt stoff for lokalavisa

– Jeg jobba en hel haug med kvelder og helger. Ikke helt heldig for en småbarnsfar, det var veldig mye jeg ikke fikk vært med på hjemme. Men sånn ble det. Vi måtte jo være der når kampene ble spilt!

Det var mer enn nok sport å skrive om i Horten, med Ørn og Falk og alle andre som stadig samlet ivrige tilskuere rundt om i avisas nedslagsfelt.

Etter hvert fikk Bjørn Nilsen ansvaret for Løkkeserien, Gjengangerens egen fotballturnering for barn, med omtrent 70 lag og 1.000 deltakere totalt. Løkkeserien foregikk i to bolker, før og etter sommerferien. Det ble spennende og gøy for barna, underholdende for alle som fulgte kampene, og en masse godt stoff for lokalavisa, alltid rikt illustrert.

– Alle ville være med, vet du. De ringte oss fra Barkåker til Gullhaug. Det var veldig moro, men du verden så mye tid det tok. Kampoppsett og diplomer og avslutninger. Jeg fikk innmari dårlig betalt av avisa for alle de timene, hehehe!

Løkkeserien ble spilt på alle fotballbaner rundt om i nordfylket.

– Det ble fullstendig trafikkaos på Nykirke, husker jeg. Helt stint av folk som skulle se kampene!

Siste turnering ble gjennomført for 20 år siden. Vestfold Fotballkrets ville ha lagene inn i eget system i stedet.

– Jeg fikk en del henvendelser fra folk som syns at det var en dårlig idé.

Alle mulige typer har det vært

Bjørn har fulgt lokalavisas utvikling som nyhetsformidler, i smått og stort, gjennom et snaut halvt århundre. Fra klimpring på blytung skrivemaskin i 1981, til tasting på en nett liten bærbar PC eller mobiltelefon i 2026.

– Før jobba vi jo opp mot en daglig deadline, og leserne fikk avisa si med nyheter neste dag. Nå kan vi nettpublisere så fort vi har skrevet saken, og leserne behøver ikke vente de heller. Nye tider!

Han har jobbet for i alt 12 ansvarlige redaktører i Gjengangeren. Bjørn byr på et skjevt smil mens han snakker om det.

– Det har vel svingt litt opp og ned når det gjelder redaktørene. Litt ymse, kan du si. Lokalavisa trenger en engasjert og tydelig leder. Jeg er glad vi har Torgeir, jeg altså. Der var vi heldige! Med en trygg redaktør trenger vi ikke bekymre oss om så mye annet enn å lage gode saker for leserne våre. Det er viktig, syns jeg.

Han har jobbet med en tallrik samling arbeidskamerater også, i løpet av lang fartstid. Og ser tilbake på arbeidsfellesskapet i lokalavisa med stor glede.

– Jeg har hatt utrolig mange fine, og veldig forskjellige, kollegaer! Så mye kreativitet, og så ålreite mennesker. Alle mulige typer har det vært, fargerike og spesielle på sine vis. Dyktige folk. Og var det enkelte som var helt ræva dårlige, så har det i hvert fall blitt noen gode historier av det!

– Så mange flotte folk

Vi har for oss en mann som elsker Horten. Han kjenner Horten ut og inn. Folka, stedene, begivenhetene, historien. Bjørn Nilsen er et vandrende Wikipedia, et oppkomme av informasjon om alt mellom himmel og jord – som har med Horten å gjøre.

For oss andre på Gjengangeren er han en venn i nøden. Han vet raskeste vei fra avislokalene i Storgata 38 til alle mulige gater og veier og stier og smetter. Han vet hvem som eier butikken nå, og hvem som drev ei sjappe der for 35 år siden. Og hvis vi ikke får tak i personen vi vil intervjue, så kjenner Bjørn noen som kan formidle kontakt.

Men den røde tråden som snirkler og snor seg gjennom alt av Bjørn Nilsens lokaljournalistiske virke, er leserne, og alt de er opptatt av.

– Jeg må si det har vært spennende å møte så mange flotte folk! Et privilegium, syns jeg, å få høre og videreformidle alle historiene.

Avisas nærhet til hortensfolk har vært helt avgjørende for nesten-pensjonisten. Derfor har han også hatt fast hånd om utviklinga av lokalavisas digre kulturguide Hva Skjer, på nettsida og i papirutgaven hver lørdag. Og Bandlista, nok ei diger liste, over lokale musikkgrupper og band. Den har skapt voldsom interesse blant Gjengangerens lesere. Dessuten alle bildeseriene fra lokalavisas rikholdige arkiv, som du kan studere på nettsida. Kjempepopulært, det også.

Og med Bjørns usedvanlig gode penn, hans kunnskap og nysgjerrighet, har Gjengangeren klart noe som mange andre lokalaviser sliter voldsomt med; å få kulturjournalistikken til å skinne. Alle artikler og bildeserier om kulturlivet i Horten blir lest og lest. Det er ingen selvfølge. Bjørn Nilsen skriver med overskudd og entusiasme. Det merker Gjengangerens lesere.

Dro til platesjappa i stedet

Det har blitt mye jobbing, og tidvis lange vakter. Da Bjørn ble vaktsjef i 1998, med daglig arbeidslederansvar for journalistene, hadde han vakter på 12 timer i strekk. Han låste døra til redaksjonslokalene og dro hjem ved midnatt. Søvnmønsteret? Ikke optimalt, for å si det forsiktig.

Skriving, musikk og sport har han alltid vært glad i, helt siden han var guttunge på Apenes. Der vokste han opp, i en søskenflokk på fire. Arne, Jan, Bjørn og Britt var Verven-unger, for far Arthur arbeidet på Marinens Hovedverft i alle år. Mor Gunvor var ei lita dame med et stort hjerte, forteller Bjørn med et varmt smil.

– Sjøl var jeg liten og tynn. Men jeg var ikke noen rønner! Ganske stille og rolig, egentlig.

Bjørn var skoleflink, og en racer på stilskriving. Men han gadd ikke gjøre lekser, var altfor rastløs. Gjennom barne- og ungdomsår spilte han fotball, hørte på musikk, og sparte til langt hår.

– Jeg skulket skolen husker jeg, og dro til Carousel platebar i stedet.

Som student på Blindern våknet det politiske engasjementet.

– Jeg er venstreradikal, god gammeldags raddis. Og det kommer jeg alltid til å være. Jeg husker protestene mot Vietnamkrigen. Kampen mot urettferdighet.

– Det var jeg som tok initiativet, ja

Hjemme i Horten igjen, fikk han jobb i Postverket. Men det var altså før Jan-Rolf Ludvigsen kom kjørende på Holtanveien.

– Det har vært mye moro! oppsummerer 70-åringen.

Han er ikke redd for å bli gående og slenge som pensjonist. Det blir nok å henge fingrene i. Og så har han noen faste holdepunkter i tilværelsen. Kameratgjengen han har hatt i årtier, for eksempel. De møtes regelmessig.

– Vi var 14, nå er vi ti, og møtes på Kroa. De betyr utrolig mye for meg. Når livet i perioder har vært litt tøft, har kameratene vært bra å ha.

Bjørn har tre voksne døtre, fem barnebarn, og er uendelig glad i og stolt av dem alle sammen. Og så er han samboer med Heidi. Henne møtte han på en Stallen-konsert for noen år siden.

– Det gikk ganske fort, vi ble kjærester etter ikke mange ukene. Hu er ei flott jente! Og det var jeg som tok initiativet, ja.

Han ler og strekker seg litt i stolen. Sjekker hestehalen en gang til. På tide å runde av. Nå har han kultursaker han må jobbe med.

Bjørn Nilsen smiler blidt, reiser seg og peker på kollegaens notatblokk.

– Ja ja, Guri … Du får vel et eller annet ut av det der, eller? Fint, det!