Herold

Fredag formiddag ble det arrangert minnesmarkering for frigjøringsdagen 8. mai 1945. Der var blant annet ordfører i Risør, Kai Strat på plass for å holde tale. Talen kan du lese her.

Kjære alle etterlate av våre falne i andre verdenskrig 1940 - 1945. Kjære alle veteraner. Kjære alle etterkommere av krigsseilere og representanter for Konvoibyens Venner. I dag er det 81 år siden frigjøringsdagen 8 mai 1945. 8 mai er blitt vår nasjonale merkedag hvor vi minnes de som falt i kamp og gav sitt liv, for vårt demokrati, frihet og for våre verdier. Siden 2011 har 8 mai også vært vår nasjonale veterandag.

Men demokrati og frihet er ingen selvfølge for alle nasjoner og mennesker i verden i dag. I dag tror vi at 72 prosent av verdens befolkning lever i et autokrati. Kun 27 prosent lever i et demokrati slik vi har det i Norge, og den vestlige delen av Europa. Dette er en utvikling som gir rom for bekymring, også for oss som bor i et veldig trygt og godt land som Norge. Derfor er det viktigere enn noen gang å markere vår frihetsdag 8 mai, vårt demokrati, vår frihet og våre verdier.

Ved siden av meg her på Solsiden står minnestøtten over falne fra Risør. På minnestøtten er det inngravert 29 navn over unge menn som falt i kamp og gav sitt liv for Norge. De 29 unge mennene kom ikke hjem til Risør, og i dag ønsker jeg å dele en av historiene, om en ung gutt fra Risør som ikke kom hjem: Arne Bakke.

Arne ble født i mars 1921, og vokste opp som den yngste av tre søsken i Fjellgata i Risør. Etter det familien forteller, hadde Arne en god og trygg oppvekst i Risør. Arne ble beskrevet som en livsglad, intelligent og musikalsk ungdom med mange venner. Han var glad i å spille gitar, og holdt stadig små konserter sammen med kamerater i bygatene. Han var aktiv i avholdslaget, og i den såkalte Første Vakt, en ungdomsforening med musikk, foredrag og avis. Etter fullført gymnas begynte Arne og studere filologi. Hans mål var å bli lærer.

Utenfor vår trygge «dør», i Europa var det store politiske og sosiale omveltinger. Nazistene hadde kommet til makten i Tyskland i 1933 og invasjonen av Polen var et faktum i september 1939. Krigen rykket nærmere, og det førte til at Arne i 1939 ble med i den frivillige militæropplæringen i Risør. Da krigen kom til Norge, ble opplæringen en del av Milorg, den militære delen av motstandskampen.

Etter hvert kom denne aktiviteten i nazistenes søkelys, og mot slutten av 1942 ble Milorg på Sørlandet brutalt rullet opp. I Risør kom storaksjonen 23. januar 1943. Arne var en av 13 menn fra byen som ble arrestert denne dagen. Arne kom ned Kragsgata og skulle på meieriet og hente melk. Plutselig stanset en Gestapo bil ved veikanten. Bildøra gikk opp og Arne ble kommandert inn i bilen. Melkespannet sto igjen på fortauet.

Arne ble sendt direkte til Kristiansand Kretsfengsel, og etter 15 dager ble han overført til det beryktede Arkivet. Deretter gikk turen til Grini, og 10 juni 1943 ble han overført til «Nacht und Nebel» leiren Natzweiler. Denne leiren lå på fransk side, og da krigshandlingene nærmet seg, ble han overført til Dachau i september 1944. Fra Dachau gikk veien videre til Mauthausen, og til en underavdelingen som het Melk. Her var han til han ble frigitt 21 mars 1945. Det svenske Røde kors ved grev Folke Bernadotte, hadde forhandlet om frigivning av fanger, og Arne ble som en av de første norske fangene i tysk fangenskap sendt til Sverige 23. mars 1945, med de hvite bussene.

Han ankom den lille byen Ramløsa 11 april. Tross iherdig innsats fra lokalt helsepersonell, stod ikke livet hans til å redde, og Arne dør der 14. april, 24 år gammel. De umenneskelige lidelsene, torturen og sykdommene han systematisk var utsatt for under fangenskapet hadde vunnet. Som forfatter Kristian Ottosen skriver om i sin bok «Natt og Tåke»: «Det nytter ikke å forhandle med døden». Arne sin historier er dessverre ikke unik, og det finnes antagelig tusenvis av lignende historier.

Vi er så heldig og få lov til å leve og bo i en fredfull del av verden, Norge. Men demokrati og frihet er ingen selvfølge for alle nasjoner og mennesker i verden i dag. Mens vi står her herjer det flere kriger i verden. Ukraina og Midtøsten for å nevne noen plasser. De mest brutale og hjerteskjærende lidelser for tusenvis av mennesker blir vi minnet om hver dag gjennom TV og i media.

Det er en viktig påminnelse for oss som enkeltmennesker og som nasjon. Arnulf Øverlands sitt dikt «Du må ikke sove» fra 1937, har aldri vært mer aktuelt. «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Men det er også viktig å huske at vår innsats for frihet og fred ikke stoppet etter andre verdenskrig. I dag hedrer vi også våre veteraner for deltakelse i internasjonale operasjoner, der norske soldater har tjenestegjort i konfliktområder over hele verden for å beskytte fred og menneskerettigheter. Veteranene har også bidratt med humanitær hjelp og nødhjelp i internasjonale operasjoner, til de som har trengt det mest.

Jeg ønsker å rette en stor takk til alle dere veteraner, både dere som er her i dag og til dere som ikke er her, for den innsatsen dere har gjort for Norge i internasjonale operasjoner. Vår minnestøtte her på Solsiden, minner oss som nasjon og samfunn over de som mistet livet i tjeneste for Norge. Det er en dag for å minnes, en dag for å reflektere og en dag for å takke. Vi minnes i respekt og takknemlighet alle dem som med det norske flagget på brystet har falt i kamp for vårt demokrati, frihet og våre verdier.