Herold

Her er veteran Stein Løvdoks tale under markeringa av frigjørings- og veterandagen 8. mai

1. mai er en viktig dag.

Det er dagen hvor Norge fikk igjen friheten etter fem års okkupasjon. I dag gleder vi oss over at vi lever i et fritt og demokratisk land og vi vil hylle alle dem som stod opp mot okkupantene. Det være seg krigsseilere, motstandsfolk og andre som tok opp kampen. Norge har i etterkrigstiden vært en viktig bidragsyter for stabilitet og fred i verden. Siden krigen har over 100.000 nordmenn tjenestegjort i internasjonale operasjoner og oppdrag verden over. Vi skal heller ikke glemme de 50.000 som tjenestegjorde i Tysklandsbrigaden under mottoet «til Tyskland for freden». Dagens minnemarkering ble i 2011 samkjørt med Frigjøringsdagen og fikk navnet Frigjørings- og veterandagen. Forsvar og regjering retter samtidig en takk til det de kaller Veteraner på kjøl, som er Sjøforsvarets personell som har deltatt i maritime operasjoner fra 1991 og fram til i dag, fra Irak-krigen til dagens stående maritime styrkebidrag.

Over 21 tusen norske soldater tjenestegjorde i UNIFIL Libanon fra 1978–1998. Dette skulle vise seg å være et farlig oppdrag. 21 av dem kom hjem igjen i kister. Soldatene var godt trent, men ingen hadde forventet krigens grusomheter. De ble beskutt, og noen måtte ta liv for å redde sitt eget. De norske soldatene samarbeidet med de sivile ofrene i krigen og måtte rydde opp da granatene falt i landsbyen. Dette var sterke inntrykk for en ung vernepliktig soldat. Minefaren var også en stor trussel. Soldatene var upartiske og nøytrale, ofte trakassert uten å kunne ta igjen, men de visste at de hjalp den lokale befolkningen i deres lidelser. I dag er det en gjensidig kjærlighet til landet og folket. De takker oss for støtten vi ga dem, noe jeg fikk bekreftet på en såkalt «fact-finding tour» til Midtøsten og Libanon på oppdrag fra FN-skolen. Da jeg besøkte en landsby i det som var nordmennenes tidligere ansvarsområde, var det gått tre år siden den norske bataljonen hadde reist hjem. Befolkningen flokket seg rundt meg, pekte på det norske uniformsflagget og ropte «Are you coming back, Sir?» Da fikk jeg en klump i halsen.

Det er ikke over i det soldatene lander på norsk jord og henger uniformen i skapet. Det er ikke bare å lukke døra. Opplevelser og tanker fra tjenesten danner et viktig utgangspunkt for resten av livet. Noen tar krigen med seg hjem. Noen bærer den stille i seg, mens andre må kjempe en sykelig kamp. For de aller fleste blir tjenesten en positiv erfaring og et godt minne, men ingen forblir uberørt. Noen faller dessverre utenom regelverket og blir kasteballer i et offentlig byråkrati, slik som Krigsseilerne for over 80 år siden. Ansvar pulveriseres og belastningen skyves over på den enkelte. Norge mangler fortsatt en egen veteranlov. Det er viktig at Staten lovfester sitt ansvar. Veteranene har stilt opp for Norge. Nå må landet stille opp for dem! Vi må heller ikke glemme dem som har flyktet fra krig og konflikt for å skape seg et trygt liv i Norge, sitt nye hjemland.

Risør har imidlertid gjort mye for veteranene og har sammen med veteranene etablert en veteranplan for ivaretakelse og anerkjennelse. Konvoibyen i Risør ble opprinnelig bygget som en trygg havn med æresboliger for krigsseilerne. Stedet i dag fungerer også som bolig for veteraner og symboliserer samtidig en anerkjennelse både til sjøfolk og veteraner fra internasjonale oppdrag. Det takker vi Risør og Konvoibyen for.

Når mediene fylles med krig og konflikt fra Ukraina eller Midtøsten er de månedlige veterantreffene på Brygga ekstra viktige. Det er først og fremst en viktig sosial sammenkomst hvor historiene står i kø for å bli fortalt. Dagsaktuelle hendelser hjemme eller ute kan imidlertid trigge situasjoner vi har opplevd. Et lite jordskjelv på Østlandet for kort tid tilbake hensatte meg til feltstasjonen i Kashmir/Pakistan som var i episenteret for et skjelv på 6.8 på Richter skalaen. Hundrevis døde i leir- og jordmassene rundt oss. Da er det godt å ha noen å snakke med.

Torsdag 9. april denne våren hadde vi det månedlige veterantreffet på Brygga. Mange operasjonsområder over en lang tidsperiode var representert rundt bordet. Eldstemann av oss hadde deltatt i FN-styrken UNEF i 1956 og hadde selv vært utplassert i Sinai og Gaza. Ett av temaene denne kvelden på veterantreffet var naturlig nok okkupasjon og beredskap. En eldre rakrygget og målbevisst dame kom bort til oss. -Er du veteran? spør jeg. -Ja, svarte hun. -Har du vært i Tysklandsbrigaden? spør jeg. -Nei, men jeg er 95. Holder ikke det? svarer hun. Marie fra Kvæfjord bosatt i Risør blir invitert til bordet til de 10 veteranene. -Forsvaret spanderer pizzaen, sier jeg. -Jeg kan betale sier hun og tar fram kontanter. Det skal hun få slippe. Marie blir et hyggelig bekjentskap og tidsvitne. Hun var sammen med oss hele kvelden. Hun fortalte oss om oppveksten under stor tysk tilstedeværelse hvor også hjemmene ble inntatt.

-Vi var som levende skjold, sa hun.

I ettertid ringte jeg Marie og takket henne.

-Jeg var så ensom, jeg har mistet så mange, men takk for at dere var der!, sa hun

Å kunne leve i et fritt og demokratisk land er ukrenkelige verdier vi må kjempe for.

I dag vil jeg legge ned en krans til minne om alle som har ofret sine liv i fredens tjeneste.

Var FN-observatør i Kashmir: For veteraner som Stein kan dagen i dag bli ekstra tung