Herold

Mange får med seg at fjorden er syk. Men de kjenner ikke at det handler om dem.

Vi møter mennesker som elsker fjorden. For noen er den morgenbadet før jobb. For andre er det båtturen til en holme, fiskestanga på brygga eller krabbefiske med barna.

De kommer til Oslofjordmuseet med minner, erfaringer og tilhørighet. Likevel hører vi stadig det samme spørsmålet: Hvorfor er det jeg gjør, plutselig blitt problemet?

En syk fjord angår ikke dem

Det mangler ikke på advarsler om en fjord i krise. Det mangler heller ikke tiltak. Fiskeforbud, reguleringer og dyre renseanlegg er allerede på vei inn i folks hverdag.

Likevel er det som om alvoret ikke fester seg. Mange får med seg at Oslofjorden er syk. Men de kjenner ikke at det handler om dem.

Problemet er ikke at folk ikke bryr seg. Problemet er at vi har fortalt feil historie.

Ordene er fjerne

Krisen omtales ofte med ord som er faglig riktige, men fjerne: økosystem, nitrogen, avrenning, bunnforhold, naturmangfold og nullfiskeområder.

Alt dette er nødvendig kunnskap, men det blir for abstrakt.

For folk flest er fjorden ikke et diagram. Den er et sted man lærte å svømme. Badet på Sørenga. Turen til Huk. En øy man tar med barnebarn til.

Når vi snakker om fjorden som et teknisk miljøproblem, mister vi dette av syne. Da blir krisen noe ekspertene eier. Tiltakene blir noe politikerne innfører. Og innbyggerne blir mottakere av forbud, ikke deltakere i en felles redningsaksjon.

Delta i OsloDebatten

Folk er ikke egoister

Når fjordbrukere får vite at de ikke lenger kan fiske der de alltid har fisket, handler det om min brygge. Min båttur. Mitt barnebarn. Min sommer. Min frihet.

Hvis sammenhengen mellom det store problemet og den lille hverdagen ikke er tydelig nok, oppstår motstanden. Ikke fordi mennesker er egoistiske, men fordi de ikke forstår hvorfor deres handling er blitt en del av løsningen. Vi kjenner det samme mønsteret fra den globale klimakrisen.

Det er forskjell på å si: «Oslofjorden er i økologisk krise» og å si: «Den fjorden du lærte å fiske i som barn, er ikke lenger i stand til å bære det livet den en gang hadde.»

Det første er sant. Det andre kan kjennes.

• En helt spesiell type sokk renser vannet: Denne helt spesielle strømpen kan bidra til å redde Oslofjorden

Dårlig forklart

Oslofjorden trenger tøffe tiltak. Men det er ikke nok å ha rett. Vi må også få mennesker med.

Akkurat nå risikerer vi at viktige tiltak blir forstått som straff, særlig når byrdene oppleves skjevt fordelt, eller når folks egen rolle blir forklart for dårlig.

Hvorfor rammes fritidsfiskeren? Hva gjør kommunene, staten, landbruket, utbyggerne og næringslivet? Og hvorfor skjer ikke alt dette samtidig?

Dette er ikke vrange spørsmål. Uten gode svar fylles tomrommet av frustrasjon, og frustrasjon er et dårlig grunnlag for store omstillinger.

Hvordan skal flere bry seg?

Ved Oslofjordmuseet arbeider vi med fjordens historie, bruk og betydning. Vi møter ikke bare fjorden som et miljøproblem. Vi møter den som en del av folks identitet.

Skal flere bry seg, må vi slutte å snakke som om innbyggerne står utenfor problemet. De bader i fjorden. Bor ved den. Reiser over den. Ser på den fra trikken, båten og stranda.

Kampen for Oslofjorden må derfor handle om mer enn forbud og tiltakspakker. Den må handle om hva slags fjord vi vil gi videre: En dødere fjord, der vi mister fisk, fugl, blåskjell, ålegras og liv?

Eller en fjord som fortsatt kan være et sted for bad, båtliv, fiske, lek og tilhørighet?

Reguleringer og forbud er viktige, men ikke nok. Vi må formidle så folk kjenner problemet på kroppen. Først da vil flere begynne å bry seg, og handle deretter.

Hører dere, politikere?

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Harde kamper over strandsonen: Hvem skal få nyte sjøen?

Fiskerne har god grunn til å være sinte

Oslofjorden rammet av vortepølse

Torsken er snart borte. Blåskjell kan ikke spises. Vi kan ikke bare håpe på det beste