Herold

Da jegførst leste det treffende og gode debattinnlegget til komiker og journalist Ken Andre Ottesen om kommentarfeltet etter «Debatten» 05.05, ble jeg oppgitt og fortvilt. Hvor ender denne verden, ingenting nytter, det blir bare verre og verre. Nå har også 22. juli-fornektere begynt å krype opp fra søppeldynga si og pisser i demokratibrønnen vår. I brønnvannet vi så naivt trodde skulle være reint og klart for bestandig.

Takket være alle de som bryr seg, kommenterer og deler innlegget til Ottesen på sosiale medier og viser sin avsky for brønnpissingen, letter fortvilelsen og kampviljen vekkes.

Hva vi må gjøre?

Vi som enkeltpersoner må begynne å bygge opp et mentalt beredskapslager:

• Trene oss på å si ifra ved urett og umoral. (bestemme oss for hvor grensa går for rett og galt og stå ved den.)
• Kjempe mot den indre motkraften vår som vil vi skal være likegyldige.
• Ikke være så redd for hva vi hypotetisk kan tape eller utsettes for om vi tør å si fra ved urett.

Et eksempel:Om en overordnet kollega baksnakker en som ikke er til stede, tren deg på å si ifra, istedenfor å holde kjeft. Er du riktig uheldig, når du sier ifra, kan du bli det nye mobbeofferet til den overordnede. Men mest sannsynlig vinner du på det ved å bygge positiv egenverdi og medmenneskelighet, støtter en kollega som ikke kan forsvare seg og gir den overordnede mulighet til å korrigere sitt moralske kompass.

Det jegselv skal gjøre for å begynne å bygge opp beredskapslageret mitt, er at jeg nå endelig skal ta meg på tak å varsle ifra om noe som har irritert meg over lang tid: En bekjent av meg legger, i perioder, ut devaluerende, krenkende og stygge meldinger om enkeltpolitikere på Facebook. Det har irritert meg, men jeg har latt det passere. Mye på grunn av at jeg har en relasjon til vedkommende. Jeg feiger ut.

Men nå skal jeg starte med å bygge opp beredskapslageret: Jeg skal si ifra. Selv om det koster, selv om det blir ubehagelig, og at jeg ikke nødvendigvis overbeviser vedkommende. Men da har jeg i hvert fall vist alle de andre som ser kommentaren at dette ikke er greit.

Som jøde i Tyskland før 2. verdenskrig erfarte Einstein såpass mye at han kunne formulere følgende betraktning om livet: «En tåpelig tro på autoritet er sannhetens verste fiende». Dette skal autoriteter være klar over, men også alle vi andre. En autoritet trenger ikke bare være høyt utdannet, leder eller faglig sterk på sitt område, det kan også være idrettshelter og influensere.

Når noen av disse beveger seg på utsiden av moral, medmenneskelighet og folkeskikk, bør varselslappene begynne å lyse hos oss. Da får vi mulighet til å trene oss på å bygge opp vårt mentale beredskapslager. Til hjelp for oss selv og andre. «Andre» som vi da beskytter og støtter.

Et dikt jeg mener er høyaktuelt i disse dager som det var for ca. 100 år siden. Det er et dikt om Likegyldighet og skrevet av den tyske presten Martin Niemöller (1892-1984).

Først tok de kommunistenemen jeg brydde meg ikkefor jeg var ikke kommunist.

Så tok de sosialdemokratenemen jeg brydde meg ikkefor jeg var ikke sosialdemokrat.

Deretter tok de fagforeningsfolkenemen jeg brydde meg ikkefor jeg var ikke fagforeningsmann.

Til slutt tok de meg.Men da var det ingen igjen til å bry seg.

Vi må verne om de positive verdiene vi har ved å leve i et demokratisk samfunn. Og vet vi egentlig hva det betyr å leve i et fullverdig demokrati? Og hvor fort det kan gå og bryte det ned? Forfattere som historiker Jonas Bals og universitetsprofessor Antonio Scurati har blant annet illustrert dette i beskrivelsen av fascismen vekst i Italia etter 1. verdenskrig. Mussolini, som i 1919 ledet en marginal bevegelse, brukte ikke mange årene på å pulverisere det italienske demokratiet.

Han brukte samme metode som Trump: «Er du ikke med oss, er du mot oss». Løgn, hatefulle ytringer, splitt og hersk og vold var stilltiende akseptert som politisk redskap. Befolkningen sluttet etter hvert å protestere, men enkelte modige røster nekter å tie og talte på vegne av de som ikke turte. (Giacomo Matteotti var en av disse.)

Landet gled fra et demokrati til et diktatur. Bals hevder at det var krefter også i Norge, før krigsutbruddet, som kunne klart det samme som Mussolini. Men motkreftene var sterkere. Faresignalene ble tatt på alvor, røstene var mange, og sterke nok og demokratiet besto fram til nazismens invasjon 09.04.40.

Det er ingenting som gleder meg mer enn når motstandere stiller opp for hverandre og støtter hverandre. Dette er i tråd med den nødvendige respekten for meningsmotstand og dialog som vi har i et demokrati. Men gleden min er også stor når andre enn politikere reiser seg. Som for eksempel da paven satte grenser for Trump og Hegseth sine forvrengninger av kristendommen som argument for å angripe et muslimsk land. Det er hva som må til for å få kontroll på de brønnpisserne som ikke forstår at de spiller hazard med velferdsstaten, friheten vi har og demokratiet ved å spre hat og destruktivitet.