Herold

Hva hjelper det å vinne historia, hvis vi taper framtida? Nå må vi begynne å bygge!

Jeg har brukt det uttrykket mange ganger, og jeg kjenner at det treffer like sterkt hver gang: Man bør ikke sutte på sorgens drops for lenge.

Dette handler om ansvar – også mitt eget

Og la meg si det med en gang: dette handler ikke om å bagatellisere smerte. Det handler ikke om å «komme seg over det». Det handler om noe annet: ansvar.

For jeg har selv kjent på det. Jeg vokste opp med en følelse av at noe manglet. En uro knytta til hvem jeg var og hvor jeg kom fra. Små momenter av undring på grunn av språk som ble snakket, men ikke ute blant folk. Samiske uttrykk som kom naturlig, men uten en forklaring.

Ikke fordi ingen ville meg vel – men fordi fornorskninga hadde gjort sitt. Den hadde tatt bort noe så grunnleggende som vissheten om egen bakgrunn. Denne vissheten kom ikke før i tenårene. Og jeg forstår det. Det var staten som sto bak fornorskninga, men det var et helt samfunn som bar den videre – ofte uten å stille spørsmål. Det er en spesiell følelse å oppdage at noe som skulle vært ditt, ikke ble gitt videre på naturlig vis.

Så når jeg sier at vi ikke kan bli værende i sorgen, så sier jeg det ikke på avstand. Jeg sier det som en som vet at den finnes. En som vet at det er mange av oss.

Vi kan ikke bygge framtida baklengs

Jeg har også møtt mange andre med sterke historier. Fortellinger om språk som ble tatt, identitet som ble gjemt bort, og en følelse av å ikke høre til. Det gjør inntrykk – og det skal det gjøre.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport er viktig. Den gir oss et felles kunnskapsgrunnlag. Den tvinger oss til å se det som har vært. Men jeg sitter likevel igjen med et spørsmål: Hva gjør vi nå?

For vi kan ikke bygge framtida bare på det som har vært vondt.

Vi kan ikke utvikle samfunn hvis vi hele tiden vender blikket bakover. Jeg har tenkt litt på det som et forhold. Hvis man aldri kommer seg videre fra gamle konflikter, så stopper det til slutt opp.

Tilliten bygges ikke. Det blir ingen ny start. Bare gamle sår i nye runder.

Og jeg har en følelse av at vi er litt der nå.

Forsoning handler også om hva vi gjør videre

Vi snakker mye om fortida. Men vi snakker for lite om hva vi faktisk skal bygge sammen.

For sorg har flere faser. Og ja – vi må gjennom dem. Men det finnes også en siste fase: der man reiser seg, tar med seg lærdommen – og går videre.

Jeg opplever at det er akkurat det vi må tørre å gjøre nå. Ikke fordi historien er ferdig snakka om. Men fordi framtida trenger plass.

Her mener jeg at Nordkalottfolket representerer en viktig stemme. Vi sier ikke at vi skal glemme. Men vi er tydelige på at vi må videre ilag. Det handler om likeverd i praksis. Mellom samer, kvener, nordmenn – og alle som lever her. Ikke som motparter, men som folk som deler det samme området, den samme naturen og de samme utfordringene.

Nå må vi begynne å bygge

Og kanskje viktigst: Vi snakker om å bygge samfunn.

Om arbeidsplasser. Om bolyst. Om ungdom som skal ha en framtid i nord.

For hva hjelper det å vinne historia, hvis vi taper framtida?

Jeg mener at vi trenger mindre pekefinger bakover – og mer retning framover. Forsoning handler ikke bare om å fortelle hva som gikk galt. Det handler om å bli enige om hvordan vi skal leve sammen videre.

Så ja – vi skal lytte. Vi skal anerkjenne. Vi skal ta ansvar.

Men vi må også tørre å si: Nå må vi begynne å bygge!

Framtida trenger plass – og da kan vi ikke sutte på sorgens drops!