Folkeretten – fortsatt håp?
For noen dager siden ble det holdt en interessant tale hvor det ble hevdet at Irans blokade av Hormuz-sundet er i strid med folkeretten.
Ja, det er korrekt. Blokaden er et åpenbart brudd på bestemmelsene om fri ferdsel til havs. Det interessante var imidlertid ikke innholdet i talen isolert sett, men hvem det var som holdt den – USAs utenriksminister Marco Rubio. Har USA plutselig fått sans for folkeretten? Hadde det ikke vært for det særdeles lite morsomme ved all elendigheten Trump-regimet steller i stand, både på hjemmebane og ute i verden, så kunne en ledd seg skakk av mindre.
Det gikk daheller ikke mange timer etter at talen var holdt før USA var i gang igjen med dødelige angrep mot småbåter i internasjonalt farvann i Karibien. Om opptattheten av folkeretten var reell, så var den tydeligvis av kortvarig karakter. Så kan en jo plusse på med mye annet som har skjedd den senere tid, fra kidnappingen av presidenten i Venezuela og strupetaket på oljetilførselen til Cuba, til det utilbørlige presset mot Grønland og Danmark.
TOR DAHL-ERIKSEN, bio
Men Trump kan skråle så mye han vil om hvor urettferdig han synes det er at europeiske ledere ikke har villet kaste sine respektive land inn i den folkerettsstridige krigen han sammen med Israel har startet mot Iran. Etter hvert er han kanskje i ferd med å erfare at han i folkeretten faktisk har møtt en motstander det ikke er så lett å bryne seg på. Det hjelper ikke stort å foreslå en eller annen idiotisk avtale på amerikanske premisser.
Vi i Norge ersvært avhengige av at de folkerettslige spillereglene følges. Det er folkeretten som har gitt oss kontroll over havområder rundt 5 ganger størrelsen på vårt landterritorium. Hvem som helst kan ikke bare komme for å fiske eller utvinne olje i de områdene folkeretten har definert som våre. Suvereniteten vår over Svalbard har også sitt grunnlag i en folkerettslig traktat. Smuldrer respekten for folkeretten hen så kan det i verste fall gå oss riktig ille.
Vi lever dessverre i en tid der folkeretten er under sterkt press. Men selv om det ikke hjelper så mye for de som allerede er rammet av alle ugjerningene som begås på den internasjonale arena, så gir fortsatt folkeretten oss et redskap til å kritisere de som begår overgrepene, enten det er tale om Russlands terror mot sivilbefolkningen i Ukraina, Israels hensynsløse krigføring på Gaza og i Libanon, eller diverse krigsherrers herjinger i Sudan og flere andre steder. Med litt god vilje er det kanskje mulig å tolke Rubios tale som et eksempel på at folkeretten tross alt er god å ty til når det røyner på. Eller er det kanskje bare et halmstrå av optimisme i en vanskelig tid, bygd på sandgrunn?