Herold

I stua i barndomshjemmet mitt henger det et bilde i 90-tallets mørke lilla og lyse rosa palett. Det har hengt der så lenge jeg kan huske, og nederst i høyre hjørne står det «Thore Sveberg».

Navnet på bildet vet jeg ikke, men på fleip har det blitt kalt «fylleslag» hjemme hos oss.

Man kan ikke se hva bildet kan forestille – det er rosa, lilla, litt blått, hulter til bulter men like fullt i skjønn harmoni. Kanskje litt sånn som det var inne i hodet til kunstneren også noen ganger. Jeg er sikker på at også Thore hadde smilt godt i skjegget om han hadde hørt bildets kallenavn. Det var høyt under taket hos Thore.

Thore Sveberg har levd litt av et liv. Jeg har vært så heldig å få intervjue han flere ganger, og han har ikke lagt skjul på det selv. Han har vært åpen om sin bipolare lidelse, og på et tidspunkt var han så syk at han havna på lukka avdeling.

Han tilbrakte de første årene på barnehjem, før farens onkel og tante hentet ham til Kragerø. Det er vi mange som er glade for i dag.

Et av mine første møter med Thore, var som julenisse. Det høres kanskje rart ut, men det første minnet jeg har av ham er faktisk at han et år på 90-tallet var julenisse hjemme hos oss. Jeg kan si så mye at både søsteren min og jeg dro i skjegget, og at vi trodde på julenissen etterpå.

Jeg var også så heldig at jeg fikk besøke ham i sitt paradis – på Arntsholmen en gang, som barndomsvenninne av Thores barnebarn. Han var i sitt rette element der ute. Jeg husker det godt, da vi barna kom opp til huset og han viste oss rundt.

Da jeg jobba som journalist i Det Skjer i Kragerø, skulle jeg æren av å gjøre et større intervju med Thore i forbindelse med hans 75-årsdag. Jeg tror det var første gangen jeg snakket ordentlig med han som voksen. Det er fascinerende hvordan man «kjenner» noen som barn, og at man blir kjent med dem og forstår dem på en helt annen måte som voksen.

Thore har vært en kjent skikkelse i bybildet, og det er ikke så altfor lenge siden han var ute med sykkelen. Han gikk riktignok over til EL de siste årene, men så syklet han rundt forbi i nærmest hele kommunen også.

I løpet av mine sju år i KV har jeg hatt jevnlig kontakt med Thore. Han var opptatt av det som skjedde i samfunnet, og han sendte stadig leserinnlegg til lokalavisa. Tok det litt tid å få det på trykk, var han ikke fremmed for å sende en e-post for å etterlyse det. Var innlegget litt skarpt, kom også spørsmålet om han var «svartelista» nå. Den svartelista finnes heldigvis ikke, men spørsmålet kom gjerne opp igjen om det tok litt tid med neste innlegg.

Thore ble som så mange andre rammet av kreften. Tidlig i mars dro jeg inn på Marienlyst for å hjelpe ham med den digitale tilgangen til kv.no. Tilgangen hadde falt ut, og han sleit med å komme seg inn igjen. Vi fikk orden på det, i alle fall halvveis.

«Vi snakkas», sa han idet jeg dro, og det var siste gangen jeg så ham. Riktignok skulle vi snakkes igjen.

Han var en redelig fyr, Thore. Enn så frustrert han var, var han nøye på å si at det ikke var meg, men systemet han var frustrert på. Det kom også til syne da han sleit med tilgangen noen dager senere.

«Takk for at du hjelper meg. Når det er sagt så er jeg veldig fornøyd med deg! Jeg er også klar over at du har viktigere ting å ta deg av. Nå vil jeg ønske deg en god helg, og slapp av med det du synes er best. Det fortjener du», står det i den siste e-posten signert Thore Sveberg til meg.

Jeg satte skikkelig pris på den e-posten, og det ble en fin helg.

Tre uker senere døde Thore, 10 dager før han skulle fylt 84 år.

Thore var en av Kragerø største kulturpersonligheter, og det merkes at han har rusla. Først og fremst går tankene selvfølgelig til familien, men det er mange i Kragerø som savner Thore nå.

Heldigvis skal det godt gjøres å glemme ham.