Herold

Inntekt, formue og skatt er ikke en privatsak i Norge. Det bør vi være glade for.

For noen generasjoner siden ble det nærmest regnet som en ære å stå på listene over de største skattyterne i hver kommune, som også den gang ble publisert i lokalavisene. Lenge betalte folk med vanlig lønnsinntekt knapt nok skatt, men etter at inntektsskatt til staten ble innført i 1892 dro myndighetene etter hvert skruen hardere til, en utvikling som kulminerte i de første tiårene etter krigen. Oppbyggingen av velferdsstaten var i full gang, og beskatning handlet både om å finansiere økende offentlige utgifter og om sosial omfordeling.

Med årene ble myndighetenes kontroll også gradvis mer detaljert og gravende. Det var nok flere enn før som opplevde å bli konfrontert med nærgående spørsmål om sine formuesverdier, inntekt, skatt og privat forbruk. Gradvis begynte mediene også å interessere seg for dette, kanskje særlig fra 1970-tallet og utover, da det begynte å bli kjent at enkelte norske redere og andre satt med hemmelige formuer i utlandet. Digitaliseringen av skattelistene fra 2003 har også gjort det mye lettere for både journalister og folk flest å søke opp informasjon om andres inntekt, formue og skatt. Og det er ikke like stas å figurere i skattelistene lenger.

Mange synes tvert imot at dette er en uting, en åpning for utidig snoking i andres privatliv, og ønsker offentlige skattelister dit pepper'n gror. Men faktisk har skattelistene vært offentlig tilgjengelige i Norge, i hvert fall i byene, helt siden 1600-tallet. Motivet var det samme da som nå: Å gi innbyggerne mulighet til innsyn.

Helt frem til selvangivelsen ble innført i 1911, var beregningen av skatt kun bestemt av myndighetenes skjønn. Da var det viktig for skattyterne å kunne vurdere om skatten deres var korrekt, eller om de burde klage. Det var det vanskelig å mene noe om hvis man ikke kunne sammenligne seg med andre. Derfor ble skattelistene slått opp til offentlig skue.

Begrunnelsen for åpenhet rundt beskatning er den samme nå: Innbyggerne skal kunne se med egne øyne hvordan skattesystemet fungerer og slår ut for den enkelte. Det er viktig for innbyggernes tillit til dem som styrer oss. Der av lignende grunner vi også har som hovedregel at rettssaker og møter i folkevalgte organer går for åpne dører, og at aksjeselskapers regnskaper er offentlig informasjon. I et demokrati skal det ikke være slik at folk med makt og myndighet bare kan sitte og «ordne ting» uten at noen kan se hva de driver med.

*Medienes bruk av skattelistene som kilder resulterer ikke alltid i høyverdig eller viktig journalistikk. Det er mange forhold som gjør at folks inntekt, formue og skatt er som den er, og ikke alle nyanser fanges opp. Men å begrense innsynet i skattelistene er feil vei å gå. Også i vår tid er det uhyre viktig å synliggjøre hvordan økonomiske ressurser er fordelt i dette samfunnet. I siste instans handler det også i høyeste grad om å kikke makten i kortene. *