Herold

1986: Jentene hadde enorm permanent stivet opp med en hel flaske hårspray – proppfullt av kjemikalier som i dag kun får håndteres iført heldekkende vernedress og maske. Klærne var fargerike, skulderputene var enorme og Levis-en steinvasket. Gutta hadde hockeysveis, skinnslips og vi gikk barbeint i mokasiner. Dressene var løse og Don Johnson i Miami Vice var både forbilde og sexsymbol. I dag har skoene ekstra god demping. Sveisen er historie for mange av oss. Trimdronningen Jane Fonda skapte mote med leggvarmerne. Vi var kule, mens ungene våre i dag vrir seg i krampelatter når gamle album hentes fram, og mor og far skal fortelle om da vi var unge. Det virker ikke så lenge siden, men....

A-ha toppet hitlistene og hevdet hardnakket at at solen alltid skinner på TV, eller «The Sun Always Shines on T.V.» Morten Harket mente selvsagt lineær TV. I 1986 studerte vi avisens TV-program for vite hva NRK kunne tilby. Ofte var det svært lite som fristet. Streaming hadde ingen hørt om og fredagstaco var et fremmedord. I 1986 var telefonen skikkelig dum, mens den i dag markedsføres som smart. Russefeiringen var enkel, med rødmalte Transiter, kasser med øl og musikken var på kassetter.

Hvorfor denne oppramsingen fra 1986? Da var gjengen på bildet russ. Nå skal vi møtes igjen. Vi er fem i komiteen som også var aktive i russestyret den gang. En gang russepresident – alltid russepresident. Det er min lodd i livet.

Det har vært mye støvtørking av gamle minner på møtene. Et annet ord for mimring. Å mimre er tross alt noe gamle folk driver med. Vi har gått gjennom de gamle klasselistene. Et par gikk dessverre ut av tiden alt for tidlig. Noen kjenner den, andre har litt kontakt med den, mens andre bare forsvant og ingen vet helt hvor livet har ført dem eller hva de driver med i dag. Noen er glade for invitasjonen. Andre svarer ikke. De har kanskje fortrengt de tre årene på videregående som var med å forme oss. Noen har jeg ikke snakket med på 40 år. Andre er blant de nære den dag i dag. Sånn er livet.

Når komiteen kaster blikk i bakspeilet – 40 år tilbake i tid – og spoler raskt framover til i dag, er det ett ord som trumfer alt; tilfeldigheter – flaks og uflaks. De færreste hadde en plan de fulgte slavisk. Hva vi ble, hvem vi ble det sammen med og hva livet ellers har gitt av opp- og nedturer – gleder og sorger er summen av tilfeldigheter. Men nå skal det bli fest. Om ti år er det 50 år siden vi var russ. Da blir det kanskje ettermiddagskaffe med kaker og en skvett portvin i glasset for å markere jubileet?