Herold

1. november, den internasjonale mannsdagen, kom og gikk. Like lite som i fjor var det 19. november-tog, kronikker og aktiv mannskamp. 8. mars var dog herrene ute og la igjen surmagede kommentarer. Vi kvinner bør kjenne vår besøkelsestid den 19. november!

1. mars og kvinnekamp er ikke et resultat av menns kamp for kvinners rettigheter. Faktisk kjempet endel menn ganske aktivt imot. Kvinnedagen er et resultat av kvinners innbitte kamp mot systematisk undertrykkelse, og menns behov for å holde på den sosiale makten. Fortsatt dør kvinner for den kampen. Derfor er det så dumt at det blir nesten morsomt. Vi trenger absolutt en dag med fokus på menns problemer.

Den kampen må menn lede. Det er ikke kvinners ansvar at menn snakker med hverandre, og støtter hverandre. Det er ikke kvinners ansvar å bære menns psykiske helse. Menn må rett og slett opp i ringene og ta vare på hverandre. Det må de klare uten å sette likestillingen i fare.

For likestilling er å ta vare på menn, vi har bare aldri lært menn å leve i en verden uten sosialt overtak. I en verden hvor kvinner ikke trenger menn for å ha tak over hodet og mat, blir menn ensomme. Hvorfor det? Det er ikke det at kvinner har laget kampanjer for å latterliggjøre menn som arbeider for menns psykiske helse, slik kvinner som ville ha stemmerett og bankkonto opplevde. Vi har til og med fortalt dem at vi ønsker oss en partner, og hva vi ønsker oss i nevnte partner. (Nei, det er fortsatt ikke to meter gresk gud med utømmelig bankkonto. Det er det menn har bestemt at vi krever.)

Vi vet at gutter sliter på skolen. Det tunge, akademiske skolesystemet er ikke utviklet av kvinner, det heller. Det er utviklet av de mest akademisk begavede menn, lenge før kvinner i det hele tatt fikk lov til å ta utdanning. Har du noen gang tenkt på hvor mange kvinner som bekymrer seg for unge gutters møte med utdanningssystemet?

Vi vet at menn ofte blir bortprioritert i barnefordelingssaker. Hvor er de i den offentlige debatten? Å være sint i kommentarfeltet teller ikke, og det er ikke opp til kvinner primært å fikse det. Kan kvinner bidra? Absolutt. Vi kan kreve at menn tar 50 prosent av det tredje skiftet, og på den måten vri den eksiterende dynamikken i hjemmet. Vi kan aktivt bidra med forhåndsavtaler og samboerkontrakt, eller bare be om 50/50. Men å forvente at kvinner skal ta hele jobben med å rette opp, er urimelig. Opp i ringa, slik kvinner krevde sin rett.

Vi vet at menn er ensomme. Det er det heller ikke kvinners jobb å bære. Menn må være der for hverandre, slik kvinner er, og har vært i århundrer. Det holder ikke å si at kvinner bare må senke kravene, og sørge for at alle menn har en partner. Menn må også dra sin del av lasset og være gode partnere, gode venner og hverandres støttemur. De har egentlig ikke så fryktelig god tid, heller.

Det er mange utfordringer som rammer menn. Vi trenger menn, for menn. Å kommentere surmaget at kvinner ikke kjemper like hardt for menn, er ikke veien å gå. Vi trenger en endring for gutta, og vi skal støtte dere, men de tunge løfta må dere ta selv.