Herold

Anette Heimstad-Aasbø har sendt oss dette innlegget om 8. mai.

1. mai har blitt så rart å forholde seg til slik verden er nå. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Teksten blir nok litt lang, og jeg vet ikke hvor godt jeg får det til. Men om du vil være litt tålmodig med meg og gi meg en sjans, skal jeg gjøre det beste jeg kan.

Jeg vokste opp i Konvoibyen, blant krigsseilere og deres familier. Ideen med Konvoibyen var på den ene siden å gi en sårbar og oversett gruppe noe så konkret som et sted å bo. Mine besteforeldre hadde plukket mange opp fra by og skog, og visste flere manglet tak over hodet. Både på grunn av økonomi og helse.

Den andre intensjonen var at det skulle være en trygg havn. Et sted de andre beboerne delte erfaringene dine, og visste hva du bar på. Et sted man kunne føle seg trygg og som en del av et fellesskap.

I dette fellesskapet deltok også jeg. Jeg kastet dart, spilte kort, og ropte opp bingotall. Løp ærender og fikk sitte rundt bordet og høre på samtalene.

Det som er blitt vanskelig med 8. mai tror jeg på en måte, er nettopp dette.

Hva samtalene om krig, okkupasjon og frihet inneholdt da, og inneholder nå. Den gangen handlet det om verdier. Om kameratskap, lojalitet, men også faren ved blind lydighet. Det handlet om viktigheten av respekt for demokratier, og om kloke ledere med de rette verdiene.

Farene ved blindhet og det å godta en stat som spredde hat og brukte våpen mot folket. De snakket om hvor viktig det var å stå opp for urettferdighet, også når det ikke gjaldt deg selv. De brukte ikke alltid slike ord. Ofte var det historier som ble fortalt, eller meninger som ble ytret som inneholdt disse verdiene, uten at de ble spesifikt nevnt.

Disse samtalene og meningsutvekslingene gjorde dypt inntrykk på meg.

Flere av disse krigsseilerne hadde et forhold til formidling i form av kunst. Selv om de kanskje ikke ville sagt det sånn selv. På flere speil hang dikt. Og bilder på veggene, ofte av glade barn i mai 1945, eller andre bilder som formidlet det deilige ved å være fri. Dikt som «17. mai 1940» av Grieg, «Livet er» av Adam Oehlenschläger, «Du må ikke sove» av Øverland. De lyttet til sanger som «White cliffs of Dover» med Vera Lynn. De satt pris på friheten, og visste at verdiene bak den måtte beskyttes og aktivt jobbes for.

Derfor er det så rart for meg nå.

For jeg har alltid tenkt at alle har skjønt dette. At verdier som likhet, frihet, rettferdighet, suverenitet – var viktige for alle. Fordi krig, og andre former for undertrykking som okkupasjon, er så uendelig forferdelig og ødeleggende. Jeg trodde på en måte at dette var grunnleggende kunnskap. Men så ser jeg verden i dag. Og hvordan en god del mennesker snakker om den. Snakker som om det å ta andres frihet og land kan gjøres om det er noen andre som kan tjene på det. Som om det er lurt og smart å undertrykke noen for å få mer selv. Både i form av krig og okkupasjon, men også i form av økonomisk undertrykking, fjerning av demokratiske rettigheter og helserettigheter for eksempel.

Jeg blir så uendelig trist. 8 mai alltid har vært en dag for meg hvor vi hedrer de som ga så mye. Og hvor vi hedrer verdiene og minner hverandre på hva de er og hvorfor de er så viktige, en fot i bakken for å justere litt kurs om nødvendig.

Men nå? Jeg vet ikke. Det føles litt håpløst av og til. Men så tenker jeg på krigsseilerne. Som kom i land gjerne måneder etter krigen. Uten en velkomstkomité. Uten noe økonomisk kompensasjon, som de hadde krav på. Uten respekt og anerkjennelse for det de hadde vært gjennom, og for den store innsatsen de hadde gjort. Uten forståelse for helseproblemene de fikk. Som måtte lide og kjempe også etter krigen, for å få verdige liv.

Enda satt de der, år etterpå, og snakket verdier. Om rettferdighet og demokrati og – det jeg kanskje hørte og oppfattet som kjærlighet til flere enn deg selv og de som er det selv lik. De gjorde det.

Og det gir håp. Dette var vanskelig å få ned på papiret og sette ord på. Jeg vet ikke om jeg har forklart godt nok. Jeg vet ikke om det er feil å si at 8. mai gjør meg litt trist nå. Men jeg håper jeg fikk fram hva jeg mente. Og min kjærlighet til disse mennene og kvinnene som formidlet disse verdiene og historiene til meg som liten jente. Og gjennom dem, kanskje jeg kan spre litt håp.

Gratulerer med 8. mai.