Herold

«Valg av stemmene i Debatten reiser i seg selv spørsmål om hvem som får definere rasisme», skriver Umar Ashraf.

Da en Frp-rådgiver omtalte norskpakistanere som «minusvarianter» og mente at de ikke burde få barn, var det ikke bare en grov uttalelse. Det var et ekko av en idéhistorie der menneskers verdi rangeres med røtter i rasehygiene og biologisk rasisme. Derfor trenger vi en debatt om rasisme i Norge, og ikke om skyldfordeling over blokkpolitiske skillelinjer.

Reaksjonene mot Hårek Hansen uttalelser har vært sterke, med god grunn. Spørsmålet er hva slags offentlig samtale som følger.

NRK valgte å invitere til debatt tirsdag denne uken. Men ved å utelate sentrale fagmiljøer og aktører fra sivilsamfunnet, og samtidig snevre inn diskusjonen til partipolitikk, traff de dårlig på det denne saken faktisk krever.

Vi registrerer at redaksjonen i Debatten ikke tok kontakt med Antirasistisk Senter, til tross for at vi tidlig meldte at vi kunne bidra med kritiske perspektiver. Først etter at vi selv tok initiativ, få timer før sending, ble det dialog etterfulgt av et avslag. Samtidig var TV 2 i kontakt med oss gjennom hele forløpet ved publisering av denne saken. Det viser at dette ikke handler om mangel på tilgang til oss og våre perspektiver, men om redaksjonelle prioriteringer.

Dette er i bunn og grunn et spørsmål om representasjonsmakt.

Når landets eldste institusjon på feltet utelates, sier det noe om hvem som får definere både hva rasisme er, og hvordan den diskuteres. Representasjon handler ikke bare om hvem som får delta i studio, men om hvilke erfaringer og kunnskapsmiljøer som får sette premissene.

Det ble tydelig i selve sendingen.

Når programleder Espen Aas tilsynelatende legger ord i munnen på Shoaib Sultan, peker det på et grunnleggende problem: Erfaringene får ikke artikuleres av dem som faktisk bærer dem. Samtidig blir kritikken i stor grad ført av majoritetsstemmer som Eivind Trædal og Gaute Skjervø, rettet mot Frp.

Kritikken er relevant, men også begrenset. Debatten reduseres til et spørsmål om ett politisk parti, fremfor en bredere diskusjon om hva som muliggjør rasistiske ytringer på tvers av politiske skillelinjer. Den prinsipielle samtalen uteblir – den som Mina Adampour etterlyser når hun peker på behovet for å forstå det politiske klimaet slike utsagn springer ut av.

Valg av stemmene i Debatten reiser i seg selv spørsmål om hvem som får definere rasisme.

Arina Aamir får plass, til tross for en retorikk som Antirasistisk Senter mener er sterkt stigmatiserende overfor muslimer og pakistanere, og med en ivrig deltakelse i iNyheter, som overtok den tidligere ytre høyre-plattformen Resett og videreførte flere av de samme profilene. Det illustrerer hvilke stemmer som gis legitimitet av NRK, de samme som med sin deltakelse hos alternative medier undergraver etablerte medier og presseetikken.

Dette er ikke tilfeldig. Det er resultat av redaksjonelt valg, et valg som slipper til minoriteter som etter vår mening er med på fremme stigmatiserende ordbruk om minoriteter, og som vi opplever å ha en agenda for å forsvare sin politiske blokk.

Parallelt glir en annen diskusjon inn: presseetikken. Plutselig handler det om hvorvidt det var riktig å publisere opptak av en beruset rådgiver.

Det er en avsporing.

Når problematiske holdninger først avdekkes, er ikke hovedproblemet at de blir synlige, men at de eksisterer. Å flytte oppmerksomheten over på publiseringsformen risikerer å skjerme det som burde vært gjenstand for kritikk.

Noen hevder at slike publiseringer kan svekke tilliten mellom politikere og journalister. Men hvis tilliten utfordres fordi maktpersoners rasistiske holdninger kommer fram, er ikke det et demokratisk problem. Snarere tvert imot.

Pressens oppgave er å synliggjøre forhold av offentlig interesse, også når det er ubehagelig og eksponerer hva som sies i lukkede rom. En offentlighet der slike ytringer forblir skjult er svakere.

Summen av valgene som tas, hvem som slipper til, hva som diskuteres, og hva som tones ned, former rammene for samtalen vi får.

Og i dette tilfellet ble den for smal.

Dette handler om rasismens omfang, og om strukturene og forestillingene som gjør den mulig. I våre møter med nærmere 10 000 deltakere og brukere årlig, ser vi hvordan rasisme sjelden er enkelthendelser, men gjentakende mønstre. Erfaringene er langt mer omfattende enn det Debatten denne uken evnet å løfte.

Når fagmiljøer og rettighetsaktører som har førstehåndserfaring med de som utsettes for rasisme ikke slipper til, mens mer polariserte stemmer inkluderes, blir ikke debatten bred nok til å løfte konsekvensene av rasisme.

Etter vårt syn valgte NRK en tryggere og mer overfladisk versjon av denne samtalen, en pekefingerlek hvor alle pekte forutsigbart på hverandre.

Det er ikke den debatten Norge trenger.

Debatten vi trenger er ikke bare om hva som ble sagt og skyldforskyvning over politiske skillelinjer. Vi trenger heller en debatt som løfter hvorfor slike tanker fortsatt finner språk, hvem som rammes av det, hvilke farlige konsekvenser det har for vårt samfunn, og nå ikke minst hvem som får være med å forklare om dette.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.