Herold

Boliger i byen er ofte romsligere enn i europeiske byer, fordi de må kompensere for et svakere byliv.

Oslo fortettes raskt, men ikke nødvendigvis godt. Sammenliknet med London, Amsterdam og Milano fremstår Oslo som en by der boligene er private, og byrommene svake.

I europeiske storbyer er leiligheten bare én del av hverdagslivet. Gater, torg og parker fungerer som sosiale utvidelser av hjemmet. Forskning viser at tilgang til attraktive, tilgjengelige byrom øker sosial interaksjon og tilhørighet.

I Oslo ser vi ofte det motsatte.

Helse i nabolag

Områder som Bjørvika, Ensjø og Løren har høy tetthet, men begrenset sosial infrastruktur på gateplan. Førsteetasjer er passive og uterom er fragmenterte.

Resultatet er ikke urbant liv, men parallell eksistens. Dette har konsekvenser.

Ifølge Folkehelseinstituttet rapporterer en økende andel nordmenn om ensomhet, særlig i byene. Internasjonal forskning peker på at fysisk utforming av nabolag, inkludert møteplasser og blandet bruk, påvirker graden av sosial kontakt.

Samtidig viser studier fra WHO at sosial isolasjon i urbane miljøer henger sammen med både psykisk uhelse og redusert livskvalitet.

Som interiørarkitekt ser jeg konsekvensene.

Delta i OsloDebatten

Balansen kollapser

I arbeidet møter jeg stadig flere som ikke trives i egne hjem. Ikke fordi boligene er direkte dårlige, men fordi de må romme for mye. Hjemmet er blitt både kontor, sosial arena, treningsrom og tilflukt.

Når byen utenfor ikke fungerer, kollapser balansen.

Mange beskriver å leve på vent. Leiligheten blir et mellomrom; et sted man oppholder seg, men ikke lever fullt ut i. Det er også her vi ser en økning i sosial usikkerhet: Når spontane møteplasser forsvinner, må all sosial kontakt planlegges. Det gjør det enklere å bli hjemme.

Paradokset er størrelsen på boligene

Dette peker på et større strukturelt problem. Norske boliger er ofte romsligere enn i mange europeiske byer, nettopp fordi de må kompensere for et svakere byliv.

I Amsterdam aksepteres mindre boliger, fordi kvaliteten på det offentlige rommet er høy. I Oslo forventes det motsatte: privatboligen skal dekke alle behov.

Fortetting alene skaper ikke byliv. Tvert imot kan den, uten bevisst sosial planlegging, forsterke ensomhet. Når mennesker bor tett men lever adskilt, er det ikke lenger et arkitektonisk spørsmål, men et folkehelseproblem.

Oslo må begynne å bygge boliger som del av en helhet, der byen utenfor er like viktig som rommene innenfor. Hvis ikke risikerer vi å fortsette å bygge tett og samtidig bygge ned fellesskapet.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Har du vært i en by, har du snart vært i alle

Restauranter i første etasje overalt i byen er et urealistisk mantra

Dagslys til dem som kan betale for det

Uenighetene i blokka er sjelden over etniske skiller