Iran fra innsiden: Det jeg har sett
â Alt ble helt annerledes, sier den iranske fotografen. Han beskriver Ăžyeblikket han aldri vil glemme.
Det var 6. april, og fotografen Mohammad Mohsenifar sto foran vrakrestene av et C-130 Hercules â et utbrent amerikansk militĂŠrfly.
Verdens Ăžyne var akkurat da rettet mot dette stedet i Ăžrkenen i Isfahan-provinsen i Iran.
Rundt ham sto forfjamsede sivile og tungt vĂŠpnede iranske spesialsoldater.
Bare timer tidligere utspilte en av storkrigens mest dramatiske Ăžyeblikk seg:
Et amerikansk kampfly var skutt ned av iranske styrker, og to amerikanske piloter nÞdlandet med fallskjerm dypt inne i Iran, noe som pÄ alle nivÄer var en livsfarlig situasjon Ä vÊre i.
Om de hadde blitt tatt av det iranske regimets menn, kunne de bli brukt som et avgjĂžrende forhandlingskort i krigen.
Operasjonen for Ă„ redde dem ut var en av de mer komplekse i nyere amerikansk militĂŠrhistorie â med over 100 spesialsoldater, bombefly, transportfly og helikoptre â og en pilot som hadde gjemt seg i en fjellside.
Mohammed sÄ pÄ vrakrestene og tok opp kameraet.
Iransk fotograf
Hercules-flyet han sto foran ble Ăždelagt av amerikanerne selv, etter at det satt fast i sanden under redningsaksjonen.
De iranske spesialsoldatene som var pÄ stedet sammen med Mohammad, visste at dette Þyeblikket, og bildene fotografene tok, var viktige i informasjonskrigen mot USA og Israel.
Soldatene tok opp et amerikansk flagg, la det pĂ„ flyvraket og trĂ„kket pĂ„ det â et klassisk propagandasymbol.
Mulighet til Ă„ vĂŠre vitne
â Det har vĂŠrt de merkeligste ukene i livet mitt, sier Mohammad Mohsenifar til VG.
Det har vÊrt noen ekstraordinÊre mÄneder i verdenshistorien:
Krigen mellom USA, Israel og Iran, som brÞt ut grytidlig pÄ morgenen den 28. februar, rev raskt hele MidtÞsten inn i en intens, storpolitisk og dÞdelig krig, med missiler, droner, stengte flyplasser, drepte sivile, og en verdensÞkonomi i panikk. Det anslÄs at konsekvensene vil merkes mange Är inn i fremtiden.
Denne uken har Iran og USA, tross en skjÞr vÄpenhvile, angrepet hverandre igjen. Samtidig kommer det antydninger om at partene kan nÊre seg en fredsavtale.
Mens krigen raste, var mennesker i Iran i unntakstilstand.
Mens fÄ internasjonale journalister slapp inn i Iran gjennom krigen, og internett nesten kontinuerlig har vÊrt stengt ned av det autoritÊre iranske regimet, har VG vÊrt i jevnlig kontakt med den 30 Är gamle fotografen de gangene det har vÊrt mulig.
Iranske myndigheter har strengt kontroll over landets journalister. Landet ligger pÄ 177. plass av 180 pÄ verdens pressefrihetsindeks.
â Vanligvis er det mange restriksjoner pĂ„ fotojournalister i Iran, sier Mohammad.
Men han fikk i det minste tillatelse til Ă„ fotografere konsekvensene av de amerikanske og israelske angrepene mot landet.
à rsaken er lett Ä se: At verden fikk se slike bilder, var ogsÄ til iranske myndigheters fordel i informasjonskrigen mot USA og Israel.
Krigens fĂžrste uke
Den morgenen da krigen startet var det mye som gikk gjennom hodet hans:
â Jeg tenkte pĂ„ alle de uskyldige menneskene som kom til Ă„ bli drept, og det jeg ville komme til Ă„ mĂ„tte dokumentere som fotograf. Jeg forberedte meg pĂ„ noen av de mest smertefulle opplevelsene i livet mitt.
Mohammad har jobbet som fotojournalist i 12 Är, og fÞr krigen i Iran hadde han ogsÄ erfaring som dokumentarfotograf under krigen mellom Hizbollah og Israel i Libanon i 2024.
â Men nĂ„r krigen kom til mitt eget land, ble alt helt annerledes. Det fĂžles mer komplisert og fĂžlelsesladet, sier han.
Han utdyper:
â PĂ„ den ene siden mĂ„ jeg ta vare pĂ„ min egen og min families sikkerhet, men samtidig har jeg hatt et sterkt behov for Ă„ vise omverden effekten av krigen i Iran.
Skolebarna drept av amerikanske missiler
Etter noen uker reiste Mohammad til SÞr-Iran, til en by med et navn som nÄ, som fÞlge av krigen, er velkjent for verdenssamfunnet.
«Velkommen til Minab» sa en mann rolig og rakk frem hÄnden.
â Det er et Ăžyeblikk jeg aldri vil glemme, sier Mohammed.
Minab ble rammet svÊrt hardt i et amerikansk missilangrep pÄ krigens aller fÞrste dag.
Ved en barneskole i byen, som lÄ ved siden av en militÊrbase, ble 155 mennesker drept, de aller fleste skolebarn.
En rekke rapporter om angrepet indikerer at det amerikanske militÊret ikke hadde oppdatert kartinformasjon om bombemÄlet.
Mannen Mohammad mĂžter forteller rolig:
«Jeg hadde to barn pĂ„ den skolen â en datter og en sĂžnn», sa han.
«Da det fÞrste missilet traff, lÞp jeg mot skolen og klarte Ä redde datteren min. Men sÄ traff et nytt missil og jeg klarte ikke redde sÞnnen min»
Mohammad sier han frÞs til, og sÄ deretter mot guttens grav. Der satt hans overlevende datter og sÞrget over broren sin.
Bildet av det ser du her:
VĂ„penhvile â et liv i limbo
Etter 39 dager, den 8. april, ble USA, Israel og Iran enige om en skjÞr vÄpenhvile.
Menneskene i hovedstaden Teheran kom plutselig tilbake til et liv som frem til da hadde vÊrt pÄ vent.
â Gjennom nesten 40 dager gikk mange hverken pĂ„ jobb eller hadde inntekt. Det er hardt i et land i Ăžkonomisk krise, og med levekostnader som har skutt i vĂŠret.
NÄ er Teheran tilsynelatende pÄ vei tilbake til en form for hverdag.
â Trafikken er igjen intens, markedene er fylt av folk. Kafeene og restaurantene er igjen travle. Folk prĂžver Ă„ lĂžfte humĂžret litt, sier han.
Mohammed tok dette bildet i en park i Teheran nylig:
Andre fotografer har ogsÄ dokumentert et returnerende folkeliv:
Men selv om livet nÄ ser mer normalt ut, er det ikke det.
â Mange av disse menneskene lever fortsatt i en slags krigstilstand. Med sĂ„ mye usikkerhet rundt vĂ„penhvilen og utfallet av krigen, er mange psykologisk usikre. Det er et liv i limbo, sier Mohammad.
«Iranere trenger mer frihet»
Innbyggerne i Iran har vĂŠrt igjennom mye i 2026.
Allerede fĂ„ dager inn i Ă„ret tok store folkemengder til gatene i protest mot iranske myndigheter â med krav om Ăžkt frihet og flere rettigheter.
Under disse dagene kunne fotografer ikke operere fritt.
Mellom 8. og 9. januar ble tusenvis av disse demonstrantene drept. Myndighetene hevder tallet er i overkant av 3000. En rekke menneskerettighetsgrupper hevder pÄ sin side at tallet kan vÊre flere titusener.
Samtidig kommer det meldinger om at regimet nÄ slÄr hardt ned pÄ all intern opposisjon. Det skal pÄgÄ nesten daglige henrettelser, i all hemmelighet, melder medier og menneskerettighetsgrupper.
VG spĂžr Mohammad om kravet om Ăžkt frihet for befolkningen.
â Iranere trenger mer frihet, og de kan kjempe for sine rettigheter selv, innenfra. Det finnes ingen rettferdiggjĂžrelse for at USA eller Israel angriper disse menneskene under pĂ„skudd av Ă„ stĂžtte deres rettigheter â og ender opp med Ă„ drepe dem og gjĂžre situasjonen enda vanskeligere, sier han.
Han hevder mange av dem han mĂžter i hverdagen deler dette synet.
â Noen Ăžnsker kanskje at den islamske republikken skal falle, men de vil at det skal skje pĂ„ egne premisser, uten innblanding fra andre land. Og sĂ„ er det ogsĂ„ mange som fortsatt mener at tiden ikke er inne for en slik endring.