Ei natt over Europa
Plus
MÞrket i lasterommet pÄ Herkules-maskina var ikkje som mÞrket heime i stova. Det var fylt av den ÞredÞyvande duren frÄ fire massive motorar, ei dirring som forplanta seg frÄ stÄlskroget, gjennom dei enkle nettingseta og heilt inn i mergen. Lukta var ei blanding av flybensin, olje og sveitte frÄ menn i uniformer.
Det var fÞrste dagane i april 1978. Innkallinga til Trandum hadde kome brÄtt, men lysta til Ä reise hadde lege der lenge. No var «lysta» erstatta av noko tyngre, noko som rann i takt med dei ristingane som slo gjennom flykroppen. Eg klemde hendene rundt reimane pÄ utstyret mitt. For berre nokre dagar sidan hadde eg stÄtt pÄ Trandum og fÄtt utlevert vÄpen. Det kalde metallet i ein AG-3 var noko heilt anna enn dei trygge reiskapane eg var van med frÄ kvardagen.
Vi hadde vore gjennom nokre hektiske dagar med fÞrebuingar, vaksinar og korte beskjedar. «FN-soldat,» hadde det stÄtt i papira. Det hÞyrdest Êrefullt ut. No kjendest det mest som om eg hadde lurt meg sjÞlv inn i ei felle. Eg flytta blikket mot det vesle, runde vindauget. Ute var himmelen beksvart, men langt der nede dukka det opp noko anna. Ein lysande vev av gater og torg spreidde seg ut som eit glÞdande spindelvev mot det mÞrke kontinentet. Berlin. Byen lÄg der som eit ljosande sÄr i nattemÞrket. Eg visste kva som skilde aust frÄ vest der nede, den kalde krigen sin mur, men frÄ lufta sÄg det berre ut som ein einaste stor, pulserande organisme.
Det var dÄ tanken slo ned i meg med full tyngd: Kva i alle dagar er det eg har funne pÄ no? Eventyrlysta hadde vore som ein motor i meg heilt sidan eg var liten. Eg ville sjÄ det som lÄg bakom dei nÊraste fjella, eg ville kjenne varmen frÄ ei anna sol. Men no, med Berlin forsvinnande bak oss og retninga sett stÞdig mot Libanon, kjendest eventyret meir ut som eit overmot. Hadde eg no teke munnen for full?
Heime sat dei. Mor som sikkert ikkje fekk sove, far som dekte over uroa si med praktisk arbeid, kanskje ei sĂžster som lurte pĂ„ kvar bror hennar var i verda akkurat no. Seks mĂ„nader. Det hĂžyrtest ut som ein ĂŠve. Seks mĂ„nader borte frĂ„ alt som var trygt, alt som var kjent. Kva visste vel eg om krig? Kva visste eg om Libanon, anna enn det vesle vi hadde fĂ„tt lĂŠre pĂ„ dei korte dagane pĂ„ Trandum? Eg sĂ„g pĂ„ kameratane mine i det flakkande ljoset frĂ„ dei raude nattlampene i flyet. Nokre sov med hovudet pĂ„ skrĂ„, andre stirra tomt ut i lufta. Vi var alle i same bĂ„t â eller same fly. Unge menn som hadde sagt ja til noko vi ikkje heilt forstod rekkeviddene av. Duren frĂ„ Herkulesen endra takt. Vi var pĂ„ veg sĂžrover, bort frĂ„ tryggheita i nord, mot eit land som brann.
Den klemmande kjensla i brystet ville ikkje sleppe taket. Det var ikkje berre frykt for det som venta oss der nede, men ein sÄr tvil pÄ om eg i det heile var laga for dette. Var eg den mannen eg hadde trudd eg var dÄ eg skreiv under pÄ papira? Eg lukka auga og prÞvde Ä mane fram lukta av bjÞrk og vÄt mose, lyden av ei elv som tinar. I staden kjende eg vibrasjonen frÄ flyet og vekta av uniforma. Vi var pÄ veg. Det var inga veg tilbake no.
«Seks mĂ„nader,» kviskra eg til meg sjĂžlv, men orda drukna i stĂžyen frĂ„ motorane. Berlin var borte. Framfor oss lĂ„g Middelhavet, og bak det, ein kvardag ingen av oss kunne fĂžrestille seg. Eg tĂžrka ein sveittedrope frĂ„ panna og stramma grepet om utstyret. Eventyrlysta hadde kanskje teke overhand, men no var det ikkje lenger lysta som dreiv meg â det var plikt, og det vesle hĂ„pet om at eg skulle fĂ„ sjĂ„ Berlin ovanfrĂ„ ein gong til, men dĂ„ med nasa peikande heimover.