Herold

I dag formes veteraner også i oppdrag der norske soldater trener allierte, står i beredskap og støtter et land i krig, uten nødvendigvis selv å stå i skuddlinjen. Det gjør ikke erfaringene mindre virkelige.

Veteranbegrepet er i endring. Også nærhet til andres krig kan sette spor som følgersoldater hjem.

Den 8. mai markerer vi frigjørings- og veterandagen. Over hele landet samles mennesker til åpne arrangementer, minnemarkeringer, gudstjenester og medaljeseremonier. Vi senker flagget for dem som ikke kom hjem. Vi reiser flagget for dem som gjorde det. Og vi sier takk til dem som har tjenestegjort for Norge, både i utlandet og her hjemme.

Det skulle bare mangle.

Over 100 000 norske kvinner og menn har tjenestegjort i internasjonale oppdrag siden andre verdenskrig. Men oppdragene Norge sender personell til er i endring. I dag handler mye internasjonal tjeneste om trening, beredskap, avskrekking og støtte, ikke bare om klassiske utenlandsoperasjoner.

Mange forbinder fortsatt Forsvarets veteraner med blå FN-hjelm eller beret. Det bildet er i mange tilfeller helt riktig. Men det er ikke lenger hele bildet.

I dag formes veteraner også i oppdrag der norske soldater trener allierte, står i beredskap og støtter et land i krig, uten nødvendigvis selv å stå i skuddlinjen. Det gjør ikke erfaringene mindre virkelige. Det gjør dem bare annerledes.

– Kontrasten kunne knapt vært større

Siden 2022 har norske instruktører bidratt til opplæringen av tusenvis av ukrainske soldater. Mange av instruktørene er reservister, heimevernssoldater eller mennesker som til daglig lever helt vanlige sivile liv. Mange av ukrainerne de møter, kommer rett fra sivilt liv eller rett fra frontlinjene. Når treningen er over, skal alle tilbake til sitt.

De norske soldatene skal hjem til det vi ofte lengter mest etter: trygghet, familie og fredagstaco. Ukrainerne skal rett tilbake til det de frykter mest: usikkerhet, traumer og droneangrep.

Kontrasten kunne knapt vært større.

Det er her mange av de nye veteranene formes. Ikke gjennom øyeblikk der de selv blir beskutt, men i opplæringen av mennesker som allerede har sett og gjennomlevd mer krig og elendighet enn de fleste av oss klarer å forestille oss.

Da jeg nylig besøkte et av våre internasjonale bidrag, møtte jeg en ukrainsk soldat jeg kommer til å huske lenge. I løpet av få dager mistet han huset, kona, barna, foreldrene og svigerforeldrene. Nå står han alene igjen.

Det som driver ham videre er sorg, sinne og et brennende behov for å gjøre motstand mot dem som tok fra ham alt som ga livet mening. For den tyngste veteranbyrden bæres ikke av oss. Den bæres av ukrainerne selv.

Setter dype spor

De ukrainske soldatene som overlever denne krigen, skal hjem til et samfunn der nesten alle er berørt. Familier er drept. Hjem er ødelagt. Barn som har vokst opp med flyalarm, sorg, traumer og fravær. Den ukrainske veteranen bærer en erfaring vi i Norge knapt kan forstå fullt ut.

Nettopp derfor setter møtene så dype spor hos norske soldater. I relasjonene som bygges. I de vanskelige avskjedene. I vissheten om hva ukrainerne skal tilbake til. I meldingene og bildene som tikker inn senere. I skyldfølelsen over å leve i fred hjemme i Norge, og utilstrekkeligheten i ikke å kunne gjøre mer.

Flere veteraner jeg har snakket med, med lang tjenestebakgrunn fra Afghanistan, Sudan og Irak, sier det samme: Arbeidet med å støtte Ukraina er noe av det mest meningsfulle de har gjort i hele sin militære karriere.

Det sier noe. Både om hvor viktig oppdraget oppleves, og om hvor sterkt slike møter setter seg i kropp og sinn. For selv om nyhetsbildet her hjemme ikke lenger viser daglige oppdateringer fra fronten, betyr ikke det at kampene har stoppet opp. Krigen kan virke fastlåst og stillestående, men frontlinjene beveger seg sakte. Intensiteten er høy og tapene enorme. Det er en utmattelseskrig der små terrenggevinster betales med liv, lemmer og ødelagte mennesker. Det som ser stillestående ut ovenfra, er fortsatt blodig alvor på bakken.

De ukrainske soldatene kommer til treningen med en historie, med et navn, humor, erfaringer, arr, tap og mobiltelefoner fulle av krigen de nettopp har forlatt. De kan vise hvordan striden faktisk ser ut. Hvordan kameraten ble drept. Hvordan de selv ble såret. Hvordan evakueringen foregikk. Hvordan det så ut den gangen de hadde flaks og overlevde.

Når norske soldater får innsikt i disse beretningene, tar de ikke bare imot erfaringer. De bærer også med seg en del av krigen. Det oppstår noe spesielt i slike møter: kameratskap, respekt, omsorg og nære vennskap.

Når oppholdet er over og de ukrainske soldatene skal reise tilbake, settes det av tid til avskjed og avslutning. Der står voksne, robuste, erfarne soldater med tårer i øynene, både norske og ukrainske.

De vet begge hva som venter. De vet at mange av dem som nå reiser aldri kommer tilbake.

– Det koster å tjenestegjøre for Norge

Reaksjonene er ikke et tegn på svakhet. De er et tegn på at dette virkelig har betydd noe, at det har krevd noe og at det har satt dype spor. Derfor må vi snakke ærligere om hva internasjonal tjeneste i dag kan innebære. Ikke alle belastninger kommer fra egen strid. Noen kommer fra nærheten til andres krig. Fra historiene man får høre. Fra bildene man får se. Fra relasjonene som bygges. Fra vissheten om at mennesker man har blitt godt kjent med, skal tilbake til fare og død.

Det er også veteranerfaringer. Det betyr ikke at alle blir syke. De fleste veteraner klarer seg godt, kommer styrket ut av tjenesten og lever gode liv.

Men noen sliter.

Ikke alltid mens de er ute, men når de kommer hjem. Når tempoet faller. Når inntrykkene synker inn. Når savnet, skyldfølelsen eller bildene ikke slipper taket. Reaksjoner etter sterke inntrykk er ikke et nederlag. Det er en menneskelig reaksjon på noe som faktisk har kostet.

Det koster å tjenestegjøre for Norge. For noen følger kostnaden dem videre i livet. Men de som bærer den tyngste ryggsekken, bærer ofte også det viktigste innholdet.

Veteranene våre er tidsvitner. De har personlig erfart at verden utenfor vårt fredelige hjørne kan være uendelig mye hardere enn den hverdagen de fleste av oss tar for gitt.

Derfor handler veteranoppfølging ikke bare om å hjelpe dem som sliter. Det handler også om å ta vare på mennesker og erfaringer vi som samfunn ikke har råd til å miste.

Forsvaret, kommunene og veteranorganisasjonene gjør allerede et viktig arbeid. Veteranmiljøer over hele landet bidrar med fellesskap, kameratstøtte og forståelse fra mennesker som vet hva tjenesten kan koste. Det arbeidet må anerkjennes og støttes. Ikke bare i ord, men i handling. Også når oppfølgingen må skje lenge etter at uniformen er lagt bort.

Når oppdragene endrer seg, må også forståelsen vår som samfunn gjøre det.

Poenget er ikke hvem som har hatt det verst. Poenget er at også de nye veteranene trenger det samme som veteraner alltid har trengt: anerkjennelse, forståelse og en arena for å snakke om det de faktisk har opplevd. Hvis vi bare anerkjenner veteraner ut fra hvor de tjenestegjorde, og ikke hva tjenesten gjorde med dem, risikerer vi å overse mennesker som har stått tett på krigen på våre vegne.

Sånn kan vi ikke ha det.

Ikke alle veteraner har stått i skuddlinjen. Men mange har stått tett nok på krigen til at den følger dem hjem. Også de trenger at vi ser dem.

Den 8. mai skal vi hedre veteranene våre, alle veteranene, nye og gamle. For når Norge sender mennesker ut i oppdrag, følger det med et ansvar her hjemme. Det ansvaret må vi eie. Det ansvaret må vi ta. For det fortjener alle som har ofret noe i tjeneste for Norge.

Og når krigen i Ukraina en dag tar slutt, må vi også være klare til å støtte de ukrainske veteranene som har båret den tyngste byrden. Ingen fortjener det mer. Ingen vil trenge det mer.