Herold

Sigrid Lygren fra Bryne forteller med første spark på plateballen at Bryne har mye mer enn Erling Braut Haaland å by på.

Jeg har sagt og skrevet det før, men gjentar det gjerne og med glede: Tilstrømminga av nye talenter i det norske jazzstrøket og dalstrøka rundt, virker som det har ingen ende. Lite er i denne sammenhengen mer gledelig enn det og det foreløpig siste skuddet på stammen for min del er den 23 år gamle Sigrid Lygren - en singer-songwriter/jazz-artist med et spennende uttrykk og betydelig potensial.

Grieg og Bergen

Som Braut Haaland så har også Lygren forlatt Bryne. Hun har ikke satt kursen mot Manchester, men mot Bergen og Grieg-akademiet og jazzutdanninga der. Der har hun åpenbart støtt på et spennende og inspirerende miljø som garantert har vært viktig for hennes utvikling og det vi får møte på debutalbumet.

Hun gir oss åtte sjølskrevne låter med vekst, endring og det å tro på at lyset kommer til å melde sjøl om det kan se mørkt ut, er viktige ingredienser. Hun synger på et flott engelsk og er miksa akkurat så langt fram i lydbildet som hun bør for at budskapet skal få skinne.

Lygren løfter gjerne frem både Joni Mitchell, Karoline Wallace og Erlend Apneseth Trio som inspirasjonkilder - et stort og spennende spenn med andre ord og det sier også mye om i hvilke landskap vi befinner oss.

Flott band

Når Lygren så omgir seg med veldig dyktige og empatiske musikere fra Bergens-miljøet, Martin Borge og Trygve Tronstad på gitarer, Martin Hjetland på trommer og perkusjon og Sverre Sæbø på bass - pluss at alle korer - så har denne debuten blitt en mer enn lovende start på ei karriere som kan ta Sigrid Lygren, og oss, til veldig flotte steder.

Tor